Krigen i Palestina gir meg minner. Minner tilbake til bombene som falt. Minner der mennesker, som så ut som meg, flyktet. Minner der barn som så ut som meg, lå døde. Minner av ruinene fra krigen. Minner av at Vesten og resten av verden lot det skje.
Året er 2009, vi er i sluttfasen av en flere tiår lang krig mellom regjeringen på Sri Lanka og Tamiltigrene (LTTE). Sistnevnte var en frigjøringsbevegelse, som kjempet for tamilenes rettigheter og et ønske om en selvstendig stat, Tamil Eelam.
Siden kolonimaktene forlot øya for over 75 år siden, er tamilene blitt undertrykt av regjeringen. Områdene som tilhørte dem ble mer og mer okkupert, og rettighetene ble færre. Bevisene om at det en gang fantes tamiler på øya ble gradvis borte.
Vi kan dra mange linjer mellom den pågående konflikten i Palestina og det som skjedde i Tamil Eelam. Mot slutten av krigen fikk tamilene deklarert et trygt område kalt «no fire zone». Her skulle ingen bli drept og tamilene ble anbefalt å bevege seg dit. Kort tid etter ble de stengt inne omringet av piggtråd. Tilførsel av mat, drikke og livsnødvendige leveranser ble sperret av regjeringen. I et lite område ble hundretusener av mennesker innesperret, og flere titusener ble drept.

Høres dette kjent ut? Dette er nemlig det som skjer i Palestina. Et folkemord. Palestinerne flykter i sitt eget land. De bor i flyktningleirer i sitt eget land. Og snart vil Israel si at det ikke er deres land?
Jeg har en frykt. En frykt for at våre barn vil vokse opp i en verden der det er greit at folkegrupper blir fordrevet fra sitt eget land uten konsekvenser. En frykt for at en hel verden kan se på at sykehus blir bombet, barn blir drept og kvinner blir overgrepet uten at noen griper inn. At mitt land, ja nemlig, mitt land Norge ikke anerkjenner at det Israel gjør er okkupasjon, krigsforbrytelser og ikke minst folkemord – i likhet med det Sri Lanka gjorde mot tamilene i 2009.
Sri Lankas regjering kalte drap på over 160.000 mennesker for «jakten på LTTE», Israel kaller sine drap på sivile for «jakten på Hamas».
Jeg har sett flere hundre videoer og bilder på sosiale medier som jeg verken har sett i VG eller Aftenposten. Før brukte vi ikke sosiale medier i like stor grad, da fikk vi se slikt gjennom tamilske nyhetskanaler. Vi så en virkelighet som ikke var et tema på Dagsrevyen. Det tok litt tid før jeg skjønte hvorfor ingen snakket om dette.
Nå er det 14 år siden krigen tok slutt i Sri Lanka, november er en måned der over 40.000 falne soldater minnes. Det er fortsatt mye som er uløst siden den tid, det inkluderer også menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser.
Norge har fortsatt ikke fordømt folkemordet og overgrepene overfor tamilene. Sri Lankas regjering kalte drap på over 160.000 mennesker «jakten på LTTE», Israel kaller sine drap på sivile for «jakten på Hamas».
Det er på tide at Vesten tar av seg skylappene og faktisk skjønner mønstrene. Hvis ingen dømmes, vil det aldri fordømmes.