Med staten som bjellesau

Nesten alle regjeringens satsingsområder går ut på at vi bygger «nye» energiløsninger. Samtlige løsninger utnytter energi på verst tenkelig vis. Vi snakker om en enorm «sløsing». Dette har markedet etter hvert forstått, og børsene har gitt fornybar-bransjen skikkelig bank i det siste.

Hva vår næringsminister Jan Christian Vestre har forstått som verken markedet eller teknologer forstår, er ikke godt å si. Men han vil i alle fall fortsette å «bære havre til døde hester».

Regjeringens satsing er ikke subsidier, men risikoavlastning for å stimulere private aktører til å investere, forteller Vestre. Det han ikke forstår er at staten fungerer som en «bjellesau», selv om den statlige økonomiske støtten er liten.

Vi skal fremme lønnsomme investeringer, sier næringsminister Jan Christian Vestre til DN (3. november). Aktiv næringspolitikk skal mobilisere mest mulig privat kapital til lønnsomme investeringer og staten kan bidra med risikoavlastning, for eksempel til å utvikle ny teknologi, mener Vestre.

Mange av investeringene Vestre heier på, er dessverre litt i utakt med naturlovene, for å si det forsiktig. Å snakke om innovasjon blir en smule overdrevet.

Sløsing av energi er én ting, mens statsstøtte er noe annet. Selskapene som myndighetene satser på, har vist en grådighetskultur uten sidestykke. Støtteordningene har havnet i lomma på «smarte» ledere som har lovet gull og grønne skoger. Ledelse og styre i selskaper som Freyr, har stukket av med enorme bonuser og honorarer uten å skape annet enn eventyrlige PowerPoint-presentasjoner.

Problemet nå er at støtten fra staten er blitt for dårlig for fornybarindustrien – de vil ikke lenger gjennomføre annonserte planer. Men myndighetene fortsetter å pøse på med insentiver til vindkraft, som allerede lager for mye energi på tidspunkter vi ikke trenger mer energi. Når det er bikkjekaldt i Norge, blåser det som oftest veldig lite.

Ideer selges inn med lovnader om innovasjon, avkarbonisering og bærekraftige arbeidsplasser. Mange sluker dette rått. Men husk at batterier ikke er noe nytt. Batterier har vi omgitt oss med i hundrevis av år. Grunnstoffet hydrogen har vi alltid hatt, det er noe vi har kunnet fremstille i mange titalls år.

Problemet handler vel mer om hvorfor disse energibærerne ikke er blitt brukt tidligere, hvis det er så fantastisk smart?

For å eksemplifisere sløsingen, er det naturlig å se på Fosen vindkraft. Anlegget består av 277 digre vindturbiner med en samlet installert generatorkraft på 1.057 megawatt. Anleggene dekker et konsesjonsareal på 60 kvadratkilometer – tilsvarende 8.600 fotballbaner. Anlegget gir 3,4 TWh i året, eller en gjennomsnittlig effekt på 388 MW. Altså en gjennomsnittlig virkningsgrad på 38 prosent.

Men fortsatt blåser det lite når vi trenger det som mest.

OK, la oss da heller lagre strømmen på batterier eller lage hydrogen, og selge strømmen når behovet er størst. For å produsere ett kilogram hydrogengass, komprimere den til 700 bar og kjøle den ned, trengs det 66 kWh. Energien i ett kilo hydrogen er omtrent 33 kWh. Femti prosent går med andre ord opp i røyk og varme. Problemet er at en brenselscelle bare greier å utnytte 50 prosent av energien til framdrift. Altså ble 66 kWh inn til 16 kWh ut.

Lagring på batterier har noe bedre virkningsgrad (om lag 80 prosent). Men livsløpsverdiene for batterier er veldig krevende og skaper enorme avfallsutfordringer. Andre problemer er at det ikke finnes nok mineralressurser og at det er energikrevende å lage batterier – eller store nok batterier til at dette kan bli fornuftig.

De største batterisystemene som er planlagt, klarer knapt å holde liv i en by som Oslo i ett kvarter. Vindstilla er som regel mye lenger enn det.

De største batterisystemene som er planlagt, klarer knapt å holde liv i en by som Oslo i ett kvarter. Vindstilla er som regel mye lenger enn det.

Alt dette har etter hvert begynt å synke inn hos vanlige investorer, men ikke hos dem som primært går etter lukrative subsidier. Freyr er et godt eksempel på sugerør i statskassen. Statsgarantier ødelegger balansen i kraftsystemene fordi maksimering av produksjon går foran økonomisk bærekraft og samfunnsøkonomi.

Til slutt er det verdt å tenke på at energi er definert som evnen til å utføre arbeid, der arbeid er en enhet som er bundet til krefter og bevegelse. For eksempel trengs det energi for å endre farten til en gjenstand, løfte den opp eller varme den. Energi kan ikke oppstå eller lages. Energipotensialet kan bare overføres til annen form.

I overført betydning kan vi si at vår nettoeksport av kraft, er eksport av arbeidskraft. Arbeidskraft alle økonomer sier vi har for lite av i Norge.

Kanskje vi burde bygge landet videre på våre naturgitte ressurser, heller enn å bygge det ned.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen