Vanlig arealforvaltning i Norge tilsier at når for eksempel et område er utsatt for ras og flom, så avsettes det ikke til boligutbygging i kommuneplanen, men forblir ubebygget. Dette til tross for at det alltid er en teoretisk mulighet for at et boligprosjekt likevel kunne løst problemene med ras og flom.
Oslo har fått en høyhusstrategi. Den dokumenterer ganske godt hvor mange problemer det er med høyhus, og hvor få fordeler det egentlig er. Den åpenbare konklusjonen er: Landets tettest befolkede områder, i hovedstaden, er ikke egnet for høyhus.
Likevel åpner høyhusstrategien for bygging av høyhus, med den logikken at det i enkelttilfeller, på visse mirakuløse tomter, kan settes opp 125 meter høye hus uten at det har vesentlige konsekvenser for noen.
Dette er altså i samme by hvor privatpersoner må slite seg halvt i hjel mot plan- og bygningsetaten for å få godkjent et lite tilbygg på baksiden av huset.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/S7TFQMTWH5AJTLSR3NZTP23LPU.jpeg)
Jeg har lurt mye på hva det er som ligger bak denne ukuelige trangen til å bygge høyhus til tross for at ulempene er så mange, og fordelene så få.
Jeg tror det handler om en framtidsnostalgi. Høyhusene symboliserer vår felles framtid, der alt skal bli enda litt bedre, mer miljøvennlig, mer behagelig, og mer imponerende: En framtid der stadig ny og ukjent teknologi vil føre til stadig nye og ukjente bygningsformer som vi bare må lære å leve med.
Jeg har lurt mye på hva det er som ligger bak denne ukuelige trangen til å bygge høyhus til tross for at ulempene er så mange, og fordelene så få.
For meg er dette den samme framtidsnostalgien som får teknologinerdene til alltid å kjøpe den siste smarttelefonen. Ikke fordi de egentlig trenger den, men ene og alene fordi den er ny. Det er den samme framtidsnostalgien jeg selv kjente på da jeg var fjorten år, og leste i Illustrert Vitenskap at i år 2000 ville alle dra til jobb i flyvende biler, gå i latexdrakter, og spise piller til lunsj.
Det teknologinerdene og framtidsnostalgikerne glemmer, er at normale folk bruker iPhonen til å ta bilder av høstblader eller å dele strikkeoppskrifter, og at folk fortsatt ønsker – eller faktisk i økende grad ønsker – å spise lunsj laget av råvarer dyrket i en åker.
Frogner og Grünerløkka er Oslos mest populære bydeler, og samtidig landets tettest befolkede. Dette er byen vi burde bygge mer av: Den som folk vil ha, den som miljøpsykologien gang på gang også dokumenterer at fungerer best, og den som er mer bærekraftig enn noen annen byform.
Men det er så forlokkende å dra på langhelg til New York, og la seg blende av skogen av skyskrapere, og tenke at dette er storbyen, dette er framtiden – samtidig som vi ignorerer at de som faktisk bor i New York trives best i bydelene med normale byggehøyder og gamle bygg laget av murstein.
Å bygge høyhus i Oslo er helt uten faglig begrunnelse. Å bygge høyhus i Oslo er bare barnslig, provinsielt, og harry.