Den siste tids debatt om kriminalitet blant barn og unge har pekt spesifikt på innvandrerbakgrunn som en sentral årsak. Denne tilnærmingen er langt fra ny.
Opp gjennom årene har det vært en tendens blant enkelte til å tilskrive noen gruppers kriminalitet til nettopp etnisitet og kultur. Det er flere grunner til at denne måten å argumentere på er problematisk og overfladisk.
La oss først se på historien. På forskjellige tidspunkt har ulike etniske grupper blitt urettferdig stigmatisert som «kriminelle». I USA på slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tallet ble irske og italienske innvandrere ofte karakterisert som tilbøyelige til kriminalitet.
I virkeligheten var det faktorer som fattigdom, arbeidsledighet og diskriminering som bidro til kriminalitet. Altså ikke deres etniske eller kulturelle bakgrunn.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/6WOEB3GRR5AE7MI6QZT4GG2JF4.jpg)
Samtidig ser vi at ved ensidig å sette søkelys på etnisitet og kultur, legitimerer vi diskriminerende holdninger og politikk. Dette har vi sett i den amerikanske «War on Drugs» (krigen mot narkotika), som uforholdsmessig har rammet afroamerikanske miljøer. På tross av statistikk som viser at narkotikabruk er like utbredt blant hvite amerikanere. Denne politikken har igjen bidratt til en ond sirkel av fattigdom, manglende muligheter og – igjen – kriminalitet.
En nylig svensk litteraturstudie belyser hvordan risiko for kriminalitet utvikles gjennom et intrikat samspill av ulike faktorer, både på individ- og miljønivå. Studien fremholder at sosioøkonomisk status er en nøkkelfaktor som påvirker de miljøene folk lever i – inkludert familie, skole, sosiale nettverk og lokalsamfunn.
Disse miljøene former igjen de risiko- og beskyttelsesfaktorene hver enkelt må håndtere.
Forskningen viser også at risikofaktorene forverres når familier med lav sosioøkonomisk status samles i de samme nabolagene. I Oslo ser vi ofte at familier med utfordrende levekår blir plassert i belastede kommunale boliger. Dette utsetter ungdommene deres for miljøer der rusavhengighet og psykiske lidelser er mer fremtredende.
Statistikken som brukes til å argumentere for en kobling mellom kriminalitet og etnisitet, presenteres oftest uten kontekst. For eksempel: En høy andel av unge gjengangere med innvandrerbakgrunn kan reflektere ikke bare deres oppførsel, men også ulikheter i hvordan samfunnet håndterer og rapporterer kriminalitet blant disse gruppene.
Forskning på vestkantungdom som selger narkotika, viser at de ser seg selv som mer privilegerte. De blir sjeldnere tatt av politiet og får mildere behandling.
I tillegg kan statistikken avsløre skjevheter i rettssystemet, der visse grupper har mer sannsynlighet for å bli stoppet, sjekket, arrestert og dømt. Forskning på vestkantungdom som selger narkotika, viser at de ser seg selv som mer privilegerte. De blir sjeldnere tatt av politiet og får mildere behandling sammenlignet med de med minoritetsbakgrunn som selger narkotika på østkanten.
Det er riktig at forskning har identifisert machokultur og maskulinitetsnormer som mulige bidragsytere til kriminalitet. Men disse funnene må forstås i riktig kontekst.
Machokultur er ikke unik for noen enkelte etniske grupper og kan variere sterkt innenfor grupper. Det er heller ikke en uforanderlig kulturell verdi, men en sosial konstruksjon som kan endres og utfordres gjennom utdanning og samfunnsmessige intervensjoner.
Å peke på etnisitet og kultur som hovedårsaker til kriminalitet er ikke bare historisk misvisende, det overser i tillegg de sammensatte faktorene som bidrar til kriminell atferd.
En mer nyansert tilnærming som anerkjenner og adresserer de underliggende sosioøkonomiske og systemiske årsakene til kriminalitet, er nødvendig for å jobbe bedre med problematikken. Her har både forskning, media og den generelle samfunnsdebatten et stort ansvar.