Jeg husker godt en samtale fra noen år tilbake som jeg hadde med en kollega. Vi snakket om lønninger. Vi jobbet begge på gartneri.
Forskjellen på oss var at han hadde gartnerutdanning og jobba som lærling, mens jeg var under 18 og ikke hadde noe til utdanning. Han tjente 73 kroner i timen og jeg tjente 98 kroner. Han sa at «har du 300.000 i årslønn er du fattig».
Dette tenker jeg stadig vekk tilbake på. Det er flere grunner til at jeg ikke jobber på gartneri lenger og én av dem er helsa. Da jeg slutta i jobben var det fordi kroppen ikke tålte mer.
På slutten av 2019 fikk jeg godkjent arbeidsavklaringspenger (AAP) fra Nav. Det er gått noen år siden da, og i løpet av den tiden ble 25-årsregelen innført: Er du under 25 år får du mindre i AAP.
Jeg får nå litt over 124.000 kroner i året. Det er ikke til å leve av.
Mens jeg jobba meg syk for 98 kroner timen, tjente ledelsen fett. De burde holdes ansvarlige gjennom skattelegging av fortjenesten.
Måten Tonje Brenna snakker om arbeidslinja på, skremmer meg. Ansvaret for å opprettholde velferdsstaten legges på de som trenger velferdsstaten mest. Mens jeg jobba meg syk for 98 kroner timen, tjente ledelsen fett. De burde holdes ansvarlige gjennom skattelegging av fortjenesten.
Og når store selskaper velger ikke å ansette folk med hull i CV-en så er det de som bør finansiere at disse får den stønaden de trenger for å overleve mens de står utenfor arbeidslivet.
Som arbeidssøker har du ikke makten til å kreve en jobb – det er helt opp til arbeidsgiver om de vil gi deg en jobb eller ikke.
Tonje Brenna har snudd formålet med velferdsstaten vår på hodet. Det kan virke som om hun mangler helt grunnleggende kunnskap om arbeidslivet. Det er skremmende.
