Jakt kan være nødvendig for forvaltningen. Vi bør begrense og helst utrydde invaderende dyrearter, som mink og canadagås. Man må jakte for å hindre at det blir for mye av noen arter, når de ikke har nok naturlige fiender. Slik er det med jakt på elg og hjort, som representerer et bærekraftig og betydelig uttak av mat.
Ved jakt på hjortevilt stilles det krav til jegernes skyteferdigheter. Det er dessuten lovpålagt å ha tilgang til en sporer med hund, for så raskt så mulig å få avlivet skadeskutte dyr. Ved småviltjakt er det ingen krav til skyteferdigheter hos jegerne, og det er ingen krav til sporing av skadeskutt vilt.
Småvilt som vadefugler, ender, hønsefugler, hare, bever og ekorn, trenger stort sett ikke å forvaltes, og matutbyttet står ikke i noe rimelig forhold til innsatsen. Jegerne høster ikke av naturens overskudd, men bidrar i virkeligheten til nedgang av arter som sliter av mange grunner.
Det kan neppe kalles høsting om de tar seg fri fra jobben og kommer hjem med null til tre ryper. Maten er heller ikke særlig kortreist hvis byfolk kjører til fjellet for å skaffe noen munnfuller med mat.
Småviltjakt er først og fremst en fritidsaktivitet.
Lov om dyrevelferd forteller oss at dyr har rettigheter, og den omfatter både tamme og ville dyr. Tre av paragrafene er spesielt relevante for småviltjakt:
- Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger (§3).
- Jakt, fangst og fiske skal utøves på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte (§20).
- Avliving av dyr skal ikke skje som et selvstendig underholdnings- eller konkurranseelement (§12).
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/4WWOVWBZNRGNDNPL6VW3ICA7MU.jpg)
Småviltjakt er unødvendig, så man kunne kanskje stoppet allerede ved det første punktet. Men vi går videre til det andre punktet, for det er tvilsomt om jakt med hagle er en dyrevelferdsmessig måte å avlive dyr på.
Det er få vitenskapelige data fra Norge om skadeskyting av småvilt. Det brukes sannsynligvis fem haglpatroner per felte rype i Norge. Men om de fire skuddene som ikke dreper umiddelbart er bomskudd eller skadeskyting er vanskelig å vite.
For at et skudd skal drepe umiddelbart må noen av haglene treffe hjertet, lungene eller sentralnervesystemet. Treff i tarmene vil gi en langsom død, på grunn av blødning eller infeksjon, mens treff i muskulaturen ikke vil være dødelig, men føre til smerter og nedsatt funksjon.
I Stortingsmelding nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd står det at «en undersøkelse av ryper som ble funnet døde under høyspentledninger viste at halvparten av fuglene hadde hagl i kroppen».
En studie på harer som var skutt med rifle viste at 16–25 % hadde hagl i kroppen. Andre undersøkelser angir at antall småvilt med hagl i kroppen er 10–20 % – av dem som har overlevd jakten.
Miljødirektoratet kom i 2020 med en uttalelse om at den store dødeligheten hos ærfugl kom av matmangel, men man hadde også funnet at 13 av de 94 innsamlede døde ærfuglene hadde haglfragmenter i seg.
Slike undersøkelser vil bare fange opp dem som har overlevd skadeskytingen, ikke dem som har dødd av skadene i dagene og ukene etter at de ble truffet. Selv om dataene er sparsomme, tyder de på at skadeskyting er svært vanlig.
Det jegerne kaller et «bomskudd» vil ofte være et tilfelle av skadeskyting. Nettsiden Jegeropplæring.no, skriver om resultater av prøveskyting med hagle. De tyder på at ved 30 meters skuddavstand – som NJFF anser som forsvarlig – vil det være større sannsynlighet for skadeskyting enn felling, selv om skuddet er riktig plassert.
Man kan ikke forsvare dyreplageri i form av jakt for moro skyld, med det beskjedne matutbyttet det gir. Like lite som man kan forsvare tyrefekting med at oksene blir spist etter bruk.
Til det tredje punktet på listen: Rådet for dyreetikk, oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet skriver i sin Uttalelse om jakt og viltforvaltning at «man bør ha en aktverdig grunn for å drepe et dyr, uansett dyreart. Å drepe et dyr kun for forlystelse, er ikke etisk akseptabelt». De skriver videre: «Innsatsen …. overstiger i mange tilfelle enhver rimelig grense for å kunne forsvare et ressursmotiv som viktigst for jakta».
Småviltjakten kan være innenfor det som i lov om dyrevelferd kalles «et selvstendig underholdnings- eller konkurranseelement», og er derfor kanskje ulovlig etter §12 i Lov om dyrevelferd.
Hvordan kan man forsvare småviltjakt? Man kan ikke forsvare dyreplageri i form av jakt for moro skyld, med det beskjedne matutbyttet det gir. Like lite som man kan forsvare tyrefekting med at oksene blir spist etter bruk.
Det er i all hovedsak landbruk og fiske som skaffer oss mat. Småviltjakten betyr nesten ingenting som matkilde. Jegerne snakker om «menneskets plass i naturen» for å legitimere jakten.
Men i en verden der bare fire prosent av pattedyrenes biomasse er ville dyr – og resten er mennesker og husdyr – tar vi først og fremst for mye plass på bekostning av ville dyr.
Vi har fortsatt en plass i naturen, men vår viktigste oppgave nå er å bevare naturen samtidig som vi alle skal overleve.