I en boks fylt med kuler vil det alltid være rom innimellom kulene selv om boksen er full. Slik kan statens ivaretakelse av mange samfunnsoppgaver illustreres. Disse rommene må fylles av andre, ellers blir de stående åpne.
Regjeringen har selv dokumentert hvor mange «rom» innen helse og omsorg som fylles av pårørende – 136.000 årsverk. Ganger vi med årslønna til en helsefagarbeider (527.400) blir det innsats for 71.726 milliarder. Jeg tror tallene har overrasket mange, men de kommer fram i regjeringens egen strategi- og handlingsplan, utgitt av fem departementer i 2020.
Etableringen av Pårørendealliansen i 2014 kan ha vært medvirkende til at nevnte strategi ble utarbeidet. Pårørendealliansen er en bitteliten del av den norske frivilligheten – en liten og lavmælt, men sterk, seig og fleksibel hær av folk som tar ansvar for ting som ikke andre tar ansvar for. Som tetter hullene etter de store bedriftene, foretakene, systemene og etatene. Som hjelper, støtter, lærer opp, snakker for, pusser, rydder og steller.
Uten frivilligheten ville det sett stusslig ut i Norge, selv om vi har organisert mer inn på statens plattform enn kanskje de fleste andre land.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/FZYFU2KC4VCCPLQ3RAB4HHJSW4.jpg)
Uansett hvor seig og handlekraftig og selvdrevet den er, er ikke denne frivilligheten totalt uten behov for ressurser utenfra. Den er ingen uuttømmelig evighetsmaskin, selv om det alltid vil være noen som vil gjøre en frivillig innsats for samfunnet.
Når forholdene blir for trange, stopper ting opp. Før det tetter seg helt til, går mye energi tapt i form av varmgang eller andre uønskede effekter. Et velsmurt system som løper lett er også det som best utnytter de ressursene som settes inn, enten det gjelder et kulelager eller en organisasjon.
I statsbudsjettet for 2023 ble frivilligheten alvorlig skadet av regjeringens iver etter å «endre» tilskuddsordningene for frivillige lag og foreninger.
En organisasjon som Norsk Pasientforening la seg selv ned 28. juni 2023 etter over 30 års drift. De hjalp om lag 1.000 pasienter hvert år med å ta opp kampen mot feilbehandling og manglende etterlevelse av rettigheter i helsevesenet. Mange andre organisasjoner har måttet redusere aktiviteten, si opp ansatte og legge om arbeidet. Mye ressurser har gått med til å tilpasse seg endringene.
De store organisasjonene har brukt mer tid på å utvikle «prosjekter» (anførselstegnet antyder at prosjektene ofte er omarbeidede driftsoppgaver) og søke prosjektmidler for å dekke opp for tapte driftsmidler, mens de små er blitt utkonkurrert og ligger på elvekanten og gisper etter luft som en halvdau mort.
Var alle følgene av omleggingen tilsiktet? Jeg er daglig leder i pasientforeningen Blærekreft Norge. Blærekreft er en sykdom som oftest rammer godt voksne mennesker. Særlig den eldre delen av vår medlemsmasse har gjennom og etter pandemien blitt merkbart mindre aktive på nett og vanskeligere å få tak i, både via epost og telefon. Andre melder om samme erfaring.
Uansett hvor seig og handlekraftig og selvdrevet den er, er ikke frivilligheten totalt uten behov for ressurser utenfra. Den er ingen uuttømmelig evighetsmaskin.
Det gjør at ressursbruken vår øker betydelig på ting som oppfølging av kontingentinnbetalinger og andre rene driftsoppgaver, hvilket igjen går ut over formålsarbeidet.
En mulig forklaring på kontaktvegringen er alle forsøk på svindel og advarsler om den slags, i tillegg til mengden telefonselgere og deres fremgangsmåter. Trygge databrukere takler dette, men de med lavest datakompetanse blir engstelige for å bruke «data’n» og taper dermed læringsmulighet i tillegg til funksjon og samfunnsdeltakelse.
Seniornett er en frivillig organisasjon som tetter dette «hullet» i samfunnet. De underviser, i grupper og individuelt, i grunnleggende digitale ferdigheter – foreløpig. De har i flere år hatt nedgang i realverdien av sitt tilskudd og trues nå av ytterligere reduksjoner. Deres arbeid er til stor nytte for oss andre, som dermed kan nå flere med lavere ressursbruk.
Frivillig arbeid kan i liten grad styres – er ikke oppgaven attraktiv, møter man bare ikke opp. Frivillige organisasjoner må ha noen ansatte som kan pålegges å ta de tunge, de kjedelige, de rutinemessige og de vanskelige oppgavene, og stå løpet ut. De er skjelettet i foreningsstrukturen. Et skjelett bygges fra hverdagsmaten, ikke fra festmåltidene.
[ Frivilligheten trenger forutsigbarhet ]
Nylig snakket arbeidsminister Tonje Brenna igjen om at flere som er på trygd, må ut i arbeid. Mange av disse trenger en arbeidsplass som er litt mer romslig og formbar enn vanlig. I frivilligheten kan de få en skreddersydd jobb, fordi organisasjonen og den/de ansatte formes gjensidig etter hverandre.
Til gjengjeld vil de ansatte ofte yte langt mer enn stillingsprosent og lønn tilsier. Frivilligheten ligner landbruket eller sjarkfisket: Når vær og tid er riktig, må jobben gjøres. Enten det er helg, dag eller kveld.
Det hadde vært interessant å vite hvor mye ressurser det offentlige måtte legge inn for å få gjort de samme oppgavene som en frivillig organisasjon gjør på samme felt – om de i det hele tatt hadde greid det. I Blærekreft Norge har vi for vår del avdekket flere forhold som har vært ukjent for både fagmiljøer og myndigheter.
Smør hjulene til frivilligheten framfor å stikke kjepper i dem.