Jeg bestiller en taxi gjennom mobilen, som kommer kjørende i løpet av få minutter, men bak rattet er det ingen. Arbeidsgiveren får inn 300 søknader på en stilling hun har lyst ut på Finn, og etter ett tastetrykk er de ti mest aktuelle kandidatene allerede plukket ut. Læreren deler hver uke ut arbeidsplaner tilrettelagt for hver enkelt elev sine behov, men han har ikke laget dem selv.
Er dette den nye virkeligheten vi har i møte med kunstig intelligens (KI)?
Data blir ofte omtalt som «den nye oljen». En nylig bevilgning på en milliard kroner fra regjeringen og utnevnelsen av en ny digitaliseringsminister peker på det voksende engasjementet for å utforske KIs potensial. Mulighetene fremstår som uendelige, men bruken av KI bringer også med seg utfordringer.
Landets største informasjons- og databank er offentlig sektor. Denne dataen kan bli brukt til å gjøre livene våre enklere. Metoder i KI kan trene opp en modell som vil være like flink – eller kanskje flinkere – til å ta avgjørelser enn et menneske.
Akkurat dette gjør KI til en effektiv bidragsyter i offentlig sektor. I framtiden kan vi spare tid, penger og ressurser ved å tillate KI å vurdere asylsøknader, søknader om stønad og legeerklæringer. KI vil være den nøytrale, effektive byråkraten vi alltid har drømt om.
Men hva gjør du om du er uenig med KI? La oss si du har fått avslag på en søknad. Det er naturlig at du vil vite grunnlaget, du vil klage og ikke minst gjøre alt du kan for å snu resultatet.
Hvordan kan du som borger forstå hvordan denne maskinen tenker? For maskiner kan gjøre feil. I Nederland ble tusenvis av familier feilaktig anklaget for skattesvindel, fordi KI tok feil.
For hvem bærer ansvaret når KI tar feil i saksbehandlingen? Er det saksbehandlerne, utviklerne eller politikerne? Å etablere tydelige ansvarsforhold og mekanismer for å rette opp feil er avgjørende for å bygge tillit i samfunnet.
Vi må kontinuerlig utvikle tydelige retningslinjer for personvern, sikkerhet og rettferdighet, samt sikre at algoritmene følger etiske retningslinjer.
Vår nye digitaliseringsminister, Karianne Tung, har fått en milliard kroner for å løse KI-koden. Før vi klipper den røde snoren på KI, håper jeg Tung og regjeringen inviterer til en større samtale om KI i offentlig sektor.
Metoder innenfor kunstig intelligens kan trene opp en modell som vil være like flink – eller kanskje flinkere – til å ta avgjørelser enn et menneske.
Hvordan sikrer vi at KI blir nøytral og ikke lar seg påvirke av menneskelige feil? Hvordan har vi god medvirkning fra brukere av velferdsstaten, slik at alle kan være med på den teknologiske reisen? Må vi vurdere nye grep – som et algoritme-tilsyn – for å unngå at staten for evig henger bakpå i teknologiutviklingen?
Her står politikerne ansvarlige.
KI vil gi oss et enormt handlingsrom, men vi må være klare til å møte utfordringene som følger. I den farten teknologien utvikler seg, så må vi henge med på reisen, sette rammer og bli enige om formålet for bruk av KI.
Det er nødvendig å huske på at teknologien er et verktøy som skal tjene samfunnet, ikke bare forenkle og påskynde prosesser.
