Dette oppfattes som nedsettende for de som går på ulike ytelser – og hjelper ikke dem som står utenfor arbeidslivet. Ikke i det hele tatt.
Det er ganske uforståelig at disse to slagordene ha fått feste seg, og at de fremheves støtt og stadig. Nå i det siste frontet av dyktige partikollega Tonje Brenna, som nylig har blitt statsråd for hele fagfeltet. Et tungt ansvar – men også med mange muligheter. Da gjelder det å treffe med grunnlaget.
«Hele folket i arbeide» – et mål for arbeiderbevegelsen siden tidlig på 30-tallet. Velferdsmeldinger tidlig på 90-tallet gikk opp løypa mellom arbeidsliv og ytelser, den er grei. Men jeg har ikke hørt noen som krever at ytelser skal være på samme nivå som i det arbeidslivet hvor verdiene skapes. Selvsagt er det slik at det vil være bedre og mer lønnsomt, både for samfunnet og den enkelte, at flest mulig er i jobb. Alle skjønner det, og erfarer det.
[ «Tonje Brenna gjør som fersk arbeidsminister lurt i å forsvare innleieforbudet» ]
De aller fleste ønsker å stå opp om morgenen, og ha en jobb å gå til. Og hvis man ikke har det så står man vel opp da så bra som man kan, og forsøker å få mest mulig ut av dagene.
Det er ca 600.000 som nå står utenfor arbeidslivet i Norge. Mange av disse er for utslitte, eller syke, til å kunne delta i arbeidslivet. Men mange kunne bidratt – dersom det ble lagt litt til rette. Og da er det ganske provoserende at det pekes på betydningen av å få flere med, sånn ut i lufta – uten at det er en troverdig plan for det.
Og dette er også litt personlig. Min kjære Tonekone har havnet utenfor arbeidslivet. Noen plager er hovedårsaken. Men hun har mange gode egenskaper og ferdigheter. Med litt tilrettelegging, og dersom hun fikk sjansen, så kunne hun utmerket godt jobbet to-tre dager i uka til nytte for arbeidsgiver, samfunnet og for seg selv - og oss. Vi er veldig klar over at dette ville vært enda mer givende – og gitt bedre uttelling. Vi klarer oss godt, har stor familie, meningsfylte dager og engasjement på ulike arenaer. Vi klager ikke. Og vi står tidlig opp, hver dag – sammen.
Vi må snakke om alt dette på en helt annen måte, og beholde intensjonene, de gir seg selv. Det er vondt å oppleve at Arbeiderpartiet har havnet over i å slå inn åpne dører, på en måte som er nedvurderende. Nei, vi skal ikke gjøre de som står utenfor om til «stakkarer» – vi skal ha ambisjoner for dem, og mål om at flere skal med. Samtidig må vi sørge for at de som går på ytelser – spesielt de på minstesatser, faktisk kan klare seg i hverdagen. Det er bekymringsfullt med dyrtid og et økende antall som opplever seg selv i et fall, på vei ned i utsatthet og fattigdom. Det er uakseptabelt, ikke minst for arbeiderbevegelsen.
[ Brenna står fast på arbeidslinja – også som landets nye arbeidsminister ]
Vi trenger et krafttak for å få flere med – og for at flere skal klare seg og ha verdige liv. Arbeiderpartiet kunne for eksempel tatt et initiativ, og fått med fagbevegelsen og arbeidsgivernes organisasjoner. Et treparts samarbeid for å få titusener mer aktivt med i arbeidslivet. NAV bruker enorme summer på konsulentselskaper for å få noen i jobb. Dette virker knapt. Bruk midlene på å opprette jobber i privat og offentlig sektor.
Med et slikt løft vil det gi mening å snakke om å styrke arbeidslinja, altså få flere med i arbeidslivet. Nå klinger det ikke bra. Ikke i det hele tatt.
Skal vi ta en videre prat om dette, Tonje?
