Når sju av ti nordmenn har fått overvekt eller fedme gjennom de siste tiårene, skyldes det ikke genetiske endringer eller en nasjonal kollaps i selvdisiplin. Det handler om endringer i matomgivelser. Økt tilgjengelighet, lavere priser på usunn mat og reklame bidrar til at for mange spiser mer enn det som er godt for helsen deres.
Overvekt og fedme påvirker livskvalitet, men gir også økt risiko for alvorlige sykdommer som kreft, hjerte- og karsykdom og diabetes type 2. Overvekt har sammenheng med minst 12 typer kreft. Som følge av fedmeepidemien øker antallet personer som får diabetes type 2. I Norge har nå 5 prosent av befolkningen diabetes og det er blant de unge at økningen er størst. Helsetjenestekostnadene knyttet til disse utfordringene er formidable.
Fram til nå har for mye av debatten handlet om enkeltpersoners levevaner. Legene har bedt folk spise mindre og trene mer, uten at det har hatt noen effekt på folkehelsetrendene. Nå er fokus heldigvis flyttet fra enkeltperson til omgivelsene våre, som mange peker på er blitt fedmefremmende.
En stille-sittende skoledag, økt skjermbruk blant barn og unge og fravær av tiltak som sunn skolemat og sukkeravgift er noen av tingene som pekes på. Det samme er sosial ulikhet, som også bidrar til ulikhet i helse. Dette er et politisk ansvar å løse.
Våre politikere må bli mindre redde for å iverksette de tiltakene som faktisk kan gjøre en forskjell, som å bruke avgifter og reguleringer. Slike tiltak har dessuten bred støtte blant folk, viser målinger.
Men vi må også se må matbransjen og dennes ansvar. «Kommersielle helsedeterminanter» kalles det når kommersiell virksomhet påvirker helsen vår. Da handler det for eksempel om mataktørenes strategier for å få oss til å handle mer. Både WHO og tidsskiftet The Lancet jobber for å løfte disse perspektivene.
Reklamen er det mest synlige. Når Freias budskap er «Husk hverdagsgleden» på sjokoladereklamen, Narvesen ber oss spise en bolle om det ble litt stress i dag og Foodora deler bilder av to porsjoner med stor hamburger med pommes frites og meldingen «middag for to for en, fordi du har lyst», er de med på å skape sosial aksept for usunn mat til hverdags, og inntak av mat som trøst og overspising som kos.
Kombinasjonen av sukker, salt og fett nuller signalene for «stopp» og «mett» fra kroppen
Prisingen betyr mye. Statistikken viser at mens prisen på frukt og grønnsaker, pluss fisk, har økt kraftig, har prisen på sjokolade gått ned. Dette er et gap som verken kan forklares av krig i Ukraina eller jordbruksoppgjør, men som blir slik fordi noen har villet det. Forbruket vårt følger prisen, så forbruk av den maten vi bør spise mer av går ned når den øker i pris, og omvendt.
Menneskehjernen er laget for å hjelpe oss å overleve under harde vilkår, der mat ofte var mangelvare og der det gjaldt å benytte anledningen når den dukket opp. Det gjør at mange er genetisk programmert til å spise mer enn det som er nødvendig, for å hamstre, og at signalet fra hjernen er «spis mer!» når vi får tilgang til mat som er viktig for å overleve i krise – som sukker, salt og fett.
Matvitenskapen har tatt dette videre og oppdaget at vi ikke bare liker sukker, salt og fett hver for seg, vi liker det enda bedre når det slås sammen. Denne kombinasjonen nuller signalene for «stopp» og «mett» fra kroppen og utløser isteden belønningsstoffet dopamin, som stimulerer til videre inntak av Smash, melkesjokolade med havsalt eller sandwich-is med salt karamellsmak.
Salt blir tilsatt det klassisk søte, og søtt blir tilsatt det klassisk salte. Både McDonalds og Burger King har for eksempel druesukker på pommes fritesen. Tall fra USA viser at det er tilsatt sukker i over 70 prosent av maten.
For å få oss til å spise mer, er det også gjort mye for å gjøre det enklere å spise. Snickers legger nøttene inn i karamellen, slik at ingen skal få nøtter som sitter fast i tennene.
[ Hva holder regjeringen på med? ]
Mye av maten lages også med en konsistens som gjør at den bare glir ned, med minimal tyggeinnsats. Slik utmanøvreres også kroppens naturlige system for å begrense inntak. Bak dette står en global industri med aktører som setter inntjening foran helsehensyn.
I Norge har vi en frivillig avtale med matvarebransjen om å redusere salt, sukker og mettet fett. Det er positivt at aktørene er med på en slik intensjonsavtale, men dette er neppe nok til å møte både globale trender og en sterk matindustri, som har vist seg kraftfulle nok til å skape en global fedmeepidemi.
Nå har Stortinget varslet et første trinn for å ta noe av makten tilbake fra bransjen, gjennom det varslede forbudet mot å reklamere for usunn mat og drikke i kanaler rettet mot barn og unge. Med det blir det slutt på godterireklame på TikTok og barnevennlige spill som reklamekanal.
[ Vi står opp om morran. Vi har ikke noe valg ]
Forhåpentlig vil det motivere til å lage sunnere barneprodukter, for å komme utenfor forbudets rammer. Dette er viktig, men ikke nok alene.
Innføring av sunn skatteveksling, der den sunne maten blir billigere og den usunne maten får høyere avgifter, vil kunne påvirke til et skifte mot sunnere mat, som gjør at industrien må følge etter for å holde tritt med kundene.
Markedsmakten til matvarebransjen er sterk, på godt og vondt. En bransje som er med og tar helseansvar kan også være med å skape positiv forskjell. Men mye av det vi ser er det motsatte av å ta et slikt ansvar.
Helsen vår trenger at noen andre bestemmer enn de som har som mål å selge oss mest mulig og det går på helsa løs.
