Å ville forstå de dypere og sammensatte årsakene til et grusomt fenomen, er ikke det samme som å unnskylde det eller frata individer et moralsk ansvar for sine ugjerninger.
Når historikere og forskere undersøker politiske, økonomiske og sosiale betingelser for nazismens fremvekst, så betyr det ikke at de sympatiserer med nazisme. Tvert imot: De prøver å forstå årsakene, slik at vi kan unngå at noe lignende noensinne skjer igjen.
Uten sammenligning forøvrig gjelder dette også forståelsen av vår tids jihadistiske terror: Det er en rekke mulige politiske, økonomiske og sosiale faktorer i spill, som enten eskalerer eller de-eskalerer den ekstreme ideologien og den religiøse fanatismen.
Jeg sier ikke at ideologi og religiøs tro ikke spiller en stor rolle, men at tro og ideologi alltid får næring i en sammenheng.
Fattigdom, inhumane vilkår, årelang ydmykelse og forskjellsbehandling, ulovlig okkupasjon, ulovlige fordrivelser fra hus og hjem (noe som både rammer kristne og muslimske palestinere), innhegning og fengselslignende tilstander i Gaza, og overdreven voldsbruk fra en overlegen militærmakt mot steinkastende tenåringer, utgjør en del av konteksten bak Hamas sitt forkastelige og bestialske terrorangrep.
Mange sivile palestinere er døde, herunder mange barn. Dette er ikke hele forklaringen, men likevel en del av forklaringen på terrorismen. Det er både uklokt og farlig å lukke øynene for denne sammenhengen og insistere på en rent religiøs eller antisemittisk forklaring.
La oss en gang for alle avlive den feilaktige forestillingen om at man unnskylder eller bagatelliserer Hamas sin terrorisme, hvis man på noen måte analyserer angrepet i lys av Israels politikk og kontinuerlige brudd på folkeretten.
Jeg unnskylder ikke brutal vold og kidnapping av sivile voksne og barn, men fordømmer det og sjokkeres over det. Samtidig forsøker jeg å danne meg et realistisk bilde av voldens årsaker.
Og jeg påpeker noe som burde være sunn fornuft, uansett om man holder mest med den ene eller andre part i konflikten: At en voldelig politisk kontekst skaper voldelige ideer og handlinger.
Hvis vi vil unngå at konflikten eskalerer og sprer seg, er det rasjonelt ikke bare å ta avstand fra Hamas, men også fra Israels ulovlige og umoralske okkuperinger og bosettelser.
Det er farlig bare å kritisere den ene veien.
[ Ulvetider ]
Hatet som kan føre til terrorisme, næres blant annet av Vestens dobbeltmoral og manglede konsistens. For eksempel at vi kaller det en krigsforbrytelse når Russland avskjærer sivile ukrainere fra vann og elektrisitet, men ikke når Israel gjør det samme mot palestinere.
Det er heldigvis mange jødiske og israelske fredsaktivister, historikere og intellektuelle som har forstått at kritikk av Israels politikk ikke i seg selv har noe å gjøre med antisemittisme.
Vi trenger flere israelere som forstår at vold avler vold, og at barn som traumatiseres av bomber, fordrivelser og lemlestelser har større risiko for å ende opp som terrorister – fordi de er mer sårbare overfor ekstrem propaganda og indoktrinering fra Hamas.
Jeg unnskylder ikke brutal vold og kidnapping av sivile voksne og barn. Jeg fordømmer det og sjokkeres over det. Samtidig forsøker jeg å danne meg et realistisk bilde av voldens årsaker.
Vi trenger også flere forsvarere av den palestinske saken som evner å ta uforbeholdent avstand fra Hamas sine metoder og ideologi. Her har det vært for mye nøling og «målet helliger middelet»-tenkning fra deler av den Israel-kritiske venstresiden.
I lys av overstående mener jeg at ikke noen av deltakerne i NRKs Debatten den 10. oktober gjorde en spesielt god jobb. Lederen av Palestinakomiteen i Norge, Lena Khateeb, nektet å kalle Hamas sin nedslaktning av sivile for «terror» og ga dermed Frp-leder Sylvi Listhaug mulighet for å skrive en populær Facebook-oppdatering om at hun fikk «kvalme» av å se Debatten.
Khateb har rett i at terrorbegrepets fruktbarhet noen ganger kan drøftes, særlig dersom vi ikke samtidig drøfter hvem som har makt til å definere noe som «terror» og noe annet som «frihetskamp» eller «selvforsvar».
Men jeg tror ikke at mange seere fikk med seg dette poenget. Det som manglet var en mye mer tydelig avstandstaken fra selve handlingen, og kanskje et tegn på empati med israelere hvis familie nå er døde eller holdes som gisler av Hamas.
Den pro-israelske siden i denne debatten var ikke mye bedre. Denne siden fremsto uinteressert i det palestinske folkets lidelser og årelange undertrykking, og ute av stand til å se kritisk på Israels politikk. Representantene for denne siden nektet å snakke om andre årsaker til terror enn islamistisk fanatisme, og tolket ethvert forsøk på å koble angrepet til Israels politikk som en unnskyldning av terrorisme.
Det mener jeg, som sagt, er en farlig holdning: Farlig for Israel, for Palestina, og for verdensfreden.
