Statsbudsjettet svikter verdens fattigste

Den 6. oktober la regjeringen frem sitt forslag til statsbudsjett. Det er dessverre et budsjett som ikke gjør nok for verdens fattigste i krisetid.

I det andre budsjettet på rad ble kvoteflyktningene brukt som en salderingspost. I en tid med 110 millioner mennesker på flukt og land rammet av krig og uroligheter, er det en lite solidarisk prioritering å kutte fra 2.000 til 1.000 kvoteflyktninger, samtidig som vi foreslår at Norge skal bryte med målet på én prosent av BNI til bistand.

Det er positivt at regjeringen gjennom Nansen-programmet investerer milliarder i oppbyggingen og beskyttelsen av Ukraina. Samtidig tar Norge imot og integrerer titusenvis av ukrainske flyktninger. Det er viktig og riktig. Likevel kan ikke krigen i Ukraina være en unnskyldning for å gjøre mindre i andre deler av verden.

Krigen i Ukraina kan ikke være en unnskyldning for å gjøre mindre i andre deler av verden.

Verden står overfor den største flyktningkrisen i historien. Rekordmange mennesker har behov for beskyttelse og sikkerhet. Krig, naturkatastrofer, politisk forfølgelse og fattigdom i hele verden fører til at mennesker ikke har noe annet valg enn å forlate hjemmene sine. Samtidig er demokratiet under angrep i land etter land, og solidaritet fra verdens rikeste land behøves.

Norge har i flere år tatt imot langt færre flyktninger enn det FNs høykommissær har bedt oss om, og som den humanitære situasjonen tilsier. Derfor er det skuffende at regjeringen nå legger opp til å kutte antall kvoteflyktninger ytterligere.

Det er mulig å forstå at integreringen har et metningspunkt, og at Norge alene ikke kan kompensere for andre lands stenging av sine grenser. Likevel er signalet om halvering i antall kvoteflyktninger til Norge et dårlig signal.

På Arbeiderpartiets landsmøte i mai vedtok et enstemmig landsmøte at bistandsbudsjettet skulle utgjøre én prosent av brutto nasjonalinntekt. Sp/Ap-regjeringa skuffer når de nå legger opp til at bistandsbudsjettet skal utgjøre 0.94 prosent av BNI. Ettersom pengene vil brukes langt utenfor Norges grenser er det heller ingen gode inflasjonsforklaringer bak ikke å nå dette målet.

Norge står i en unik situasjon internasjonalt. En enorm oljeformue skal sikre Norge for ettertiden. Samtidig har vi som en av fanebærerne for demokrati i verden siden andre verdenskrig også et historisk ansvar for å stille opp når behovet er størst.

Arbeiderbevegelsen har alltid vært en bevegelse tufta på internasjonal solidaritet, også i tøffe tider. Vi kan ikke være så opptatte av oss selv og vårt, at vi glemmer verdens fattigste.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen