Vi venter mer fra en normalt seriøs aktør som Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) enn at de omtaler kommunenes motiver for å drive boligsosial politikk med ord som vanligvis forbindes med kriminelle handlinger.
I Dagsavisen den 10. oktober hevder Bård Folke Fredriksen og Line C.B. Bjerkek fra NBBL at kommunene forsøker å rane til seg verdier som ligger i kommunale boligstiftelser ved å oppheve stiftelsene. Denne påstanden faller på sin egen urimelighet.
Det er riktig at kommunene har fått lovhjemmel til å oppløse boligstiftelser de har opprettet selv på særlige vilkår. Hjemmelen åpner imidlertid ikke for oppløsning av boligstiftelser som kommuner opprettet sammen med boligbyggelag. Stortinget har fulgt opp med å be regjeringen foreslå hvordan en tilsvarende ordning for stiftelser etablert sammen med boligbyggelag kan utformes.
KS har ment at disse stiftelsene måtte kunne behandles på samme måte som stiftelsene som kommunene selv opprettet. Stiftelsene ble i sin tid opprettet enten av kommunene selv eller sammen med boligbyggelag, etter sterk oppfordring og økonomiske insentiver fra statlig hold.
Det var kommunene som stilte med grunnkapitalen, blant annet ved å overføre kommunale bygg til boligstiftelsene, mens boligbyggelagenes rolle var å stille som forretningsfører for boligstiftelsen og delta med medlemskap i styret i stiftelsene sammen med kommunene. Det er derfor feilaktig fremstilt av NBBL når det skrives at «kommunene forsøker å rane til seg verdier».
Kommunene hadde på dette tidspunktet råderett over stiftelsene frem til stiftelsesloven ble endret i 2000. Da ble kommunene fratatt muligheten for å styre boligstiftelsene. Med tiden har organiseringen i boligstiftelser vist seg uhensiktsmessig i det boligsosiale arbeidet som kommunene har ansvaret for.
Kommunale boligstiftelser har ingen verdi i seg selv. De er et redskap for å ivareta et offentlig formål.
KS støtter derfor forslag om lovendring som gjør det mulig for kommunene å ta tilbake kontrollen over boligmassen, og er tilfredse med at Stortinget fulgte opp dette.
Når kommunene har et lovpålagt ansvar for å oppnå målene i boligpolitikken og sikre boligtilbud for vanskeligstilte på boligmarkedet, må de også selv kunne forvalte kommunale boliger til det beste for innbyggerne. Det har ikke latt seg gjøre å føre en helhetlig boligpolitikk når store deler av boligmassen ikke har stått til kommunenes rådighet.
Til forskjell fra kommunene, har stiftelsene ikke vært regulert gjennom sosiallovgivningen. Det er derfor ingen selvfølge at boligene har vært disponert i henhold til sosiallovgivningen og kommunens boligpolitiske formål.
Kommunene har en plikt til å gi individuelt tilpasset bistand til vanskeligstilte. Det inkluderer også praktisk bistand som hjelp til å søke støtte, tilskudd, lån eller kommunal bolig. Dette ansvaret har kommunene også etter at boligmassen til kommunale boligstiftelser eventuelt er tilbakeført til kommunen. Det er åpenbart samordningsgevinster knyttet til å ha ett apparat for eiendomsforvaltning i kommunen.
NBBL hevder at oppløsning av boligstiftelsene gir kommunene mulighet til å realisere boligene og bruke verdiene til andre formål. Vilkårene for å oppløse boligstiftelsene er utformet slik at dette ikke skal være mulig. Mistenkeliggjøringen av kommunenes engasjement for vanskeligstilte i boligmarkedet er derfor misvisende.
NBBL synes å glemme at oppløsning av boligstiftelsene det er snakk om, i realiteten er en tilbakeføring av verdier som tidligere lå i kommunene.
Kommunale boligstiftelser har ingen verdi i seg selv. De er et redskap for å ivareta et offentlig formål. Verdiene disse stiftelsene forvalter er i realiteten offentlige verdier. Bruk av ordet «boligran», slik NBBL gjør, er det derfor ikke noe grunnlag for.
De formål boligstiftelsene opprinnelig var ment å skulle ivareta, er nå fullt ut og bedre ivaretatt av kommunene selv.
