Torbjørn Røe Isaksen har nylig utgitt boken «Hva er konservatisme?» Her skriver han malende og vakkert om konservatismens comeback.
Boken handler om et politisk tankesett som i motsetning til sosialismen og liberalismen ikke peker fremover mot et idealsamfunn, men finner verdi i det eksisterende og bestående. Det kan nærmest virke som om han endelig har funnet sin politiske «hellige gral».
Mon tro om denne antagelsen vil være egnet til å løse de utfordringer vi nå står foran?
Problemene som vi nå må finne løsninger til, er så komplekse at løsningsbildene snarest må fjerne seg fra de tradisjonelle ideologiske grunnholdningene.
Vi har gigantiske styringsutfordringer knyttet til utviklingen i verdens klima, krav om økt velferd og en økonomisk vekst som skal finansiere alt.
Utfordringene kan ikke løses med ensidige referanser til de tradisjonsrike styringspartienes ideologi, som bygger på en blanding av sosialdemokratiske og kapitalistiske ideer med utgangspunkt i å optimalisere effekten av produksjonsmidlene; arbeid og kapital.
Folket tror ikke lenger på løsningene – problemstillingene er for sammensatte og menneskene er ikke lenger homogene, stasjonære grupper.
Utfordringen blir å definere grunnmuren i en ny styringsmodell som gir oss nødvendig tempo i innovasjon og omstilling.
Vi har gigantiske styringsutfordringer knyttet til utviklingen i verdens klima, krav om økt velferd og en økonomisk vekst som skal finansiere alt.
Hva med å tenke helt nytt ved å fusjonere det politiske flertallet som befinner seg i Arbeiderpartiet og Høyre til et nytt, pragmatisk folkeparti?
Vi trenger en fornyet politisk gjennomføringskraft som evner å ta fatt på de viktigste utfordringene uten å bli paralysert av særinteressene til marginalpartiene.
