Jonas Gahr Støre sa i talen etter valgnederlaget at: «Vi (Ap) vet hvem vi er til for», og blant dem er «barn og unge som trenger like muligheter».
Skolen og lærerne er lammet av lenge å ha vært overadministrert. Arbeiderpartiet har i skolepolitikken lyttet til feil interessegrupper.
Fjerning av fraværsgrensen, innføring av absolutt medbestemmelse for elever, arbeidet for å fjerne lekser, skolebyråkratenes kamp for full tilgang til internett ved all undervisning og alle eksamener, fjerning av lærebøker på papir til fordel for digitale løsninger – og andre uttrykk for ukritisk digitalisering – har til sammen svekket kvaliteten i den norske fellesskolen. Omfavnelse og ukritisk bruk av kunstig intelligens (KI) i skolen, bør også vekke motforestillinger.
Lovparagrafer for skolens virksomhet er ofte forenlige med den idealiserte virkeligheten, men ofte uforenlige med den gjenstridige virkeligheten i hverdagen.
Har man en hammer i hånden, så handler alle problemer om å slå inn spiker. Skolepolitikere som ikke kan skole, deriblant også Arbeiderpartiets skolepolitikere, stoler på at juristene i oppvekstsektoren har rett når de sier at alle problemer i skolen bør løses ved mer og bedre juss. Men dersom juss skaper problemer i skolen, så er det fordi tungnemme lærere og skoleledere ikke tolker og praktiserer regelverket i tråd med juristenes intensjoner – «i tråd med regelverket».
Lovparagrafer for skolens virksomhet vedtatt med gode intensjoner er ofte forenlige med den idealiserte virkeligheten, i teorien, men ofte uforenlige med den gjenstridige virkeligheten i hverdagen.
På solskinnsdager går kabalen opp med de ulike – i realiteten sprikende – lovparagrafene basert på gode intensjoner. Men på regnværsdager og i storm skaper summen av de ulike paragrafene handlingslammelse i de situasjonene der handling fra lærere trengs aller mest.
Jurister i skole- og oppvekstsektoren mangler forståelse for at en gjenstridig hverdagsvirkelighet, full av motsetningsfylte dilemmaer og i praksis innbyrdes uforenlige målsetninger, med jevne mellomrom er full av et ubehag som utenforstående uten erfaring ikke forstår.
[ Barnehagelærere brøler for døve ører ]
Lærere og elever må rett som det er stå i ubehaget når barn og unge viser seg fra vrangsiden. Enkelte elever har ikke andre steder enn skolen der de de kan la vonde tanker, erfaringer eller traumer få komme til uttrykk. Disse skjøre elevene utagerer på måter som sjelden uttrykker seg «i tråd med regelverket». Det som juristene har tenkt seg frem til på lærere og elevers vegne.
I den gjenstridige virkeligheten, der lærere må ta ansvar for kjernevirksomheten undervisning og læring for alle elever, der er de ulike lovparagrafene ofte innbyrdes uforenlige og motsetningsfylte. Slik løsninger basert på gode intensjoner uten nærkontakt med den kompliserte virkeligheten ofte er.
Paragraf 9A, den såkalte «mobbeparagrafen», som av tilhengerne blir fremstilt som viktig for å bekjempe mobbing, bidrar i virkelighetens verden ofte til å gjøre lærere handlingslammete i møte med mobbing og uro i klasserommet.
Mange lærere blir redde for å disiplinere elever som trenger det – trenger å bli hindret i å ødelegge for seg selv og medelever i klasserommet. Lærerne frykter å få en 9A-sak og beskyldninger om å ha krenket elever mot seg. Mange av elevene som krenker andre, vet nemlig å passivisere sine lærere med beskyldninger om krenkelser.
For å håndtere den promillen av lærere som misbruker makt i klasserommet, har en skoleledelse jevnlige elevvurderinger og andre virkemidler.
[ Personellkrisa truar norsk beredskapsevne ]
I den idealiserte virkeligheten, som alle yrkesgruppene i skolesektoren som ikke kjenner den gjenstridige hverdagsvirkeligheten forholder seg til, lar alle lovparagrafer seg sømløst forene. Lovparagrafen i den nye opplæringsloven, som skal gi elevene absolutt medbestemmelse i alt som har med elevenes hverdag å gjøre, vil sammen med aktivitetsplikten til paragraf 9A, gjøre det vanskeligere – ikke enklere – å løse utfordringer ved mobbing på lavest mulig nivå.
Vil juristene i oppvekstsektoren påta seg den pedagogiske oppgaven å forklare elevene og Elevorganisasjonen hvilke deler av lærers virksomhet elevene ikke skal ha full medbestemmelse i? Eller mener juristene at elevene skal være likestilt i makt også i arbeidet med å bekjempe mobbing blant elever?
Fjerning av elevers oppmøteplikt i form av fraværsgrensa på videregående, gjør det vanskelig for lærere å lykkes med å redusere fravær.
Hva med lærers taushetsplikt, skal ikke den være absolutt i møte med elevers rett til medbestemmelse, men vektes «i tråd med regelverket»?
Fjerning av elevers oppmøteplikt i form av fraværsgrensa på videregående, samtidig som lærers plikt til å følge opp nettopp elevers fravær skal lovfestes, gjør det vanskelig for lærere å lykkes med å redusere fravær. Byråkratiet og skoleforskerne vil imidlertid få mye dokumentasjon på oppgaver som lærerne vil streve ytterligere med å lykkes med. Det vil gi vitenskapelig grunnlag for flere handlingsplaner og mer lovverk.
[ Skolen: Vi trenger mye mer enn utstyr ]
Å delegere skolepolitikken til AUF må et parti – som vet hvem de er til for, og som ønsker å skape like muligheter i samfunnet for barn og unge – slutte med.
En fraværsgrense som gjør det praktisk mulig for lærere å følge opp de elevene som lærerne skal lovpålegges å følge opp, skal altså skrotes.
Det har et selvsentrert AUF, med skylapper som gjør dem ute av stand til å se interessene til de elevene som ikke har skolsk oppvekst, fått gjennomslag i Arbeiderpartiet for. Det vil hindre like muligheter til å lykkes på skolen for de elevene som ikke er like flinke som AUF-erne, like selvdisiplinerte og motiverte for den type aktiviteter som skolen belønner.
Arbeiderpartiet bør være på lag med velferdsstatens fotsoldater; lærere, helsepersonell, politi, fengselsbetjenter og Nav-ansatte. Ikke på parti med den overdimensjonerte og overbetalte klassen av administratorer – den nye embetsmannsstaten.
