Siden tidlig i mai har den nordøstlige delstaten Manipur i India vært herjet av en grufull voldsbølge. En langvarig konflikt mellom to folkegrupper eskalerte. Den dominerende folkegruppen meiteiene hadde fått en domstols støtte for kravet om å få samme grunnlovsfestede rettigheter til ressurser og velferdsgoder som to fattige og underprivilegerte stammefolk – kukiene og nagafolket.
En fredelig demonstrasjon mot domstolens utspill, arrangert av stammefolkene, ble fulgt av en voldsbølge som har ført til innpå 200 drepte, over 60.000 fordrevne og tusenvis av ødelagte hjem. Minst 357 kirker er vandalisert – eller rett og slett brent ned.
De aller fleste meiteiene er hinduer. Blant kuki-folket er de aller fleste kristne. Da utenriksminister Anniken Huitfeldt i mai svarte på et spørsmål i Stortinget, omtalte hun voldsbølgen som et «sammenstøt mellom ulike folkegrupper». Og hun sa: «Kirker og templer er også angrepet».
Det er ikke bare utenriksministeren som har vurdert tragedien som en etnisk konflikt og – stort sett – kun det. Dessverre har tegnene helt fra starten av vært tydelige. For første gang i den lange konflikten er religion denne gangen blitt et middel til å fyre opp hat og utløse vold.
På meitei-siden finnes to bevæpnede grupper som var forberedt og som brukte vold fra dag én. De fikk til og med forsynt seg fra offentlige våpenlagre. Dette er enda et tragisk eksempel på hvilke krefter som er i sving når India under statsminister Narendra Modi i økende grad hinduiseres.
International Religious Freedom or Belief Alliance (IRFBA) er en diplomatisk allianse for trosfrihet, der Norge er med. I en fersk rapport (14. september) fastslås at ødeleggelsen av flere hundre kirker er bekreftet av mange kilder. En påstand om at også 17 templer (hindu-templer) skal være ødelagt, kan derimot ikke verifiseres, ifølge IRFBA.
Våre egne kilder i India sier at de ikke har sett et neste bilde av et ødelagt tempel, mens det finnes mengder av bilder av brente kirker. Huitfeldt fortalte altså Stortinget at templer er angrepet. De omfattende kirkebrannene er åpenbart målrettede angrep på steder som er viktige for kristne samfunn.
Det har vært vold fra begge sider. Men IRFBA fastslår at kristne samfunn har vært offer for en uforholdsmessig stor del av volden. De ber det internasjonale samfunnet anerkjenne dette. Dessuten er den religiøse siden av volden underrapportert, heter det. IRFBA fastslår at det trengs en uavhengig granskning av bruddene på tros- og livssynsfriheten i Manipur.
En gruppe på rundt 20 FN-eksperter – på alt fra trosfrihet til kvinners og barns rettigheter – har også (4. september) sendt en alarmerende rapport om Manipur. De retter søkelyset mot rapporter om overgrep mot «hundrevis av kvinner og jenter» blant kuki-folket, blant annet gjengvoldtekter og paradering av nakne kvinner.
En sjokkerende video som i juli sirkulerte og viste to nakne kuki-kvinner som ble jaget rundt, er altså bare ett av mange eksempler. De roper varsku om rapporter om kvinner som er «brent, levende eller døde».
FN-rapporten, som avvises av India, er også klar på at kuki-folket er offer for det meste av volden. De sier at volden skyldes både «etnisitet og religion». FN-ekspertene omtaler tragedien i Manipur som «nok en tragisk milepæl i den stadig forverrede situasjonen for religiøse og etniske minoriteter i India».
Det er ikke bare utenriksministeren som har vurdert tragedien som en etnisk konflikt og – stort sett – kun det.
Vi utfordrer utenriksminister Huitfeldt: Forstår Norge tragedien i Manipur både som en etnisk og religiøs konflikt? Hvordan formidles dette til India? Hva sier Norge om at kristne samfunn er rammet av en uforholdsmessig stor andel av volden? Ser Huitfeldt de omfattende kirkebrannene som en målrettet form for vold mot kristne samfunn?
Huitfeldt opplyste i Stortinget at trosfrihet og minoriteters rettigheter tas opp i dialog med India. Med bakgrunn i tragedien i Manipur spør vi: Hva mer vil Norge gjøre for å løfte trosfriheten og minoriteters rettigheter i denne voldsherjede delstaten – og i India ellers?