Geir Pollestad starter sin ministerpost med en målsetting om å utrydde villsvin i Norge. Det er en umulig oppgave når det er rundt 300.000 villsvin i Sverige og grensene ikke er stengt.
Selv om landbruks- og matminister (Sp) Pollestad skulle lykkes i sin krig mot villsvin, betyr ikke det at afrikansk svinepest ikke kan komme til Norge. Intensiveringen og globaliseringen av griseindustrien er det som fremfor alt bidrar til framvekst og global spredning av sykdommer.
Mennesker på reise og internasjonal handel med griser, fôr og kjøtt er regnet som de viktigste transportørene av smitte på gris, også afrikansk svinepest.
Veterinær og rådgiver Flemming Meland i Nortura har uttalt: «Selv om villsvin fra Sverige prøver å etablere seg lengst sørøst i Norge, er det per i dag størst sjanse for at en eventuell smitte kommer til Norge via mennesker og kjøtt eller kjøttprodukter. I kjøtt kan viruset holde seg smittsomt lenge. Nedkjølt ferskt kjøtt fra virusinfisert svin, vilt eller tamt, er smittefarlig i over 100 dager. Er det frosset i flere år: I tørket kjøtt og spekemat veldig lenge!».
Et avfallsanlegg antas å være grunnen til utbruddet av svinepest i Sverige. Mennesker har mest sannsynlig påført villsvinene sykdom, men vi gir likevel dyrene skylden.
Dyrene i naturen tjener som syndebukker i mange sammenhenger. Villfuglene får skylden for utbrudd av fugleinfluensa i fjørfeindustrien, selv om alt peker på at smitten går den andre veien. Høypatogen fugleinfluensa oppsto første gang på en fjørfefarm i Kina i 1996.
I 2005 ble de første tilfellene påvist på villfugler, også i Kina, og de ble satt i sammenheng med pågående utbrudd i fjørfeindustrien. Når viruset nå har spredd seg globalt, får trekkfuglene skylden. Men alt tyder på at smitteveien hovedsakelig følger handelsrutene.
Det letes også etter syndebukker når menneskelig innvirkning på naturen fører til tilbakegang av arter, og man finner dem beleilig blant andre dyr.
Små rovdyr får skylden når det blir mindre ryper og skogsfugl, store rovdyr får skylden når det blir færre elg – og sjøpattedyr får skylden når fisken blir borte i fjordene.
Løsningen er å drepe flere dyr i naturen. Det kalles «viltstell» når jegerne fjerner konkurrenter, men det handler om å sikre seg mest mulig utbytte selv.
Vi må passe oss for å skape et fiendebilde av naturen, der naturens dyr fremstilles som en trussel mot menneskenes industrielle systemer og den globale matvarehandelen.
Jakten på syndebukker er i virkeligheten en fraskrivelse av ansvar. Det ligger i menneskenaturen å finne noen å legge skylden på i vanskelige tider. Dette har både dyr og mennesker fått lide for gjennom historien.
Vi må passe oss for å skape et fiendebilde av naturen, der naturens dyr fremstilles som en trussel mot menneskenes industrielle systemer og den globale matvarehandelen.
I realiteten ligger trusselen nettopp i disse systemene.
Løsningen på problemene med industrielt dyrehold er ikke å gå til krig mot villsvin eller andre dyr i naturen. Det er i våre egne systemer farene ligger, og det er der endringene må skje.
Så lenge vi driver industriell masseproduksjon av dyr må vi være forberedt på epidemier blant dyr og mennesker.
Det hjelper ikke å utrydde villsvin.
