Støres kritiske ledelse

Lars West Johnsen har levert en meget innsiktsfull oversikt over de diverse «akademiske» forsøk på å forklare årets lokalvalg (Dagsavisen 27. september).

Perspektivet er samtidig både klargjørende og misvisende. Det fanger opp de aller fleste vurderinger av hva som kan ha bidratt til Arbeiderpartiets historiske nedgang. I mine øyne uten å treffe helt.

Etter mitt skjønn kan Aps nedgang forklares mest enkelt og mest korrekt med ett navn; Jonas Gahr Støre – og ett begrep; ideologi.

Jonas Gahr Støre ble rekruttert som en midlertidig erstatning for Jens Stoltenberg, da sistnevnte ble rekruttert som NATO-sjef etter Anders Fogh Rasmussen.

Støre kom fra stillingen som utenriksminister, en jobb han fullførte på en mesterlig måte. Hans yrkesbakgrunn var hovedsakelig akademisk og administrativ. Hans erfaring med politikk var begrenset til rådgivning på toppledernivå. Oppgaven ble først tildelt ham under Jan P. Syses periode som statsminister.

Deretter ble han rådgiver under Arbeiderpartiets statsledere Gro Harlem Brundtland og Torbjørn Jagland. Han ble ikke partimedlem i Arbeiderpartiet før i 1995, og hadde aldri en toppstilling med direkte politisk ansvar – før han ble utenriksminister i 2005.

Hans profil i partiet var definitivt til høyre, og hans høyeste administrative stilling var statssekretær og stabssjef på kontoret til statsminister Stoltenberg i årene 2000–2001. Perioden innledet det Wikipedia beskriver som «den mest omfattende privatisering i norsk historie».

Nøkkelen til å forstå hvorfor Støre og Arbeiderpartiet har gått på det største nederlaget i partiets historie ligger her. Personlig husker jeg best partilederdebattene ved valgene i 2017 og i 2021.

I begge debatter presterte Støre – på flere nokså kritiske punkter – å si høyt og tydelig at han ikke hadde noe problem med å bli enig med påstandene fra den andre siden av podiet. Ansiktsuttrykkene fra hans egne koalisjonspartnere var ikke til å betvile; sjokk og mistro.

Hendelsene er symbolsk sett meget viktige. De stadfester at både i stil og politisk substans mangler Jonas Gahr Støre en identifisering med arbeiderbevegelsens historie og ideologi. Og etter mitt skjønn er ideologi en svært viktig mangelvare i Lars West Johnsens liste over forklaringsfaktorer.

Den som både neglisjerer og nedgraderer det ideologiske arbeidet fjerner gradvis ideologiens evne til å omdefinere menneskelige forhold.

I flere tidligere bøker og analyser har undertegnede lansert og studert «den sosialdemokratiske statsmodellen». Utgangspunktet for modellen var boka til Marquis Childs om «Sweden the Middle Way» (1936). Hovedpoenget fra boka var at Sverige, Norge og Danmark alle representerte en statsformasjon som ideologisk sett lå halvveis mellom russisk kommunisme og amerikansk kapitalisme.

Staten skulle bygges, både konstitusjonelt og administrativt, slik at de beste verdiene fra offentlig styring og markedskonkurranse skulle sikres – både verdimessig og institusjonelt. Prosessen skulle etableres og sikres via demokratisk styring.

Det er denne «balansen» – og verdimessige forankringen – som har lidd mest under Jonas Gahr Støres lederskap.

Meget enkelt sagt: Hvorfor skulle venstreorienterte progressive velgere stemme for et parti som nærmest totalt mangler de institusjonelle og verdimessige røtter av sosialdemokrati?

Ideologi er en helt essensiell del av alternative samfunnsformasjoner. Den som både neglisjerer og nedgraderer det ideologiske arbeidet fjerner gradvis ideologiens evne til å omdefinere menneskelige forhold.

Resultatet er det vi har opplevd: En «walk-over» for kommersialisme, og et definitivt nederlag for «The Middle Way».

Etter min vurdering har Jonas Gahr Støre vært en kritisk faktor for dette nederlaget. Verken i stil eller innhold har han vist de egenskapene som kreves for kreativ progressiv ledelse.

I 1985 lanserte Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland en såkalt «frihetskampanje» i Arbeiderpartiet. Målet var «å modernisere partiet».

Jonas Gahr Støre har gjennomført «kampanjen» på en meget effektiv måte. Under hans ledelse har «modernisering» betydd «de-ideologisering».

Farvel «Middle Way» – hallo «Broadway»!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen