Debatt

Hvorfor må jeg bli sykere før jeg får hjelp?

Fastlegen har henvist meg til DPS. Ikke bare én gang, men to ganger. Med avslag.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg er ei jente i 20-årsalderen som er vokst opp under ganske turbulente forhold. Jeg har vært i barnevernssystemet i cirka 10 år, og mitt første møte med spesialisthelsetjenesten var da jeg ble utsatt for vold som 12-åring.

Siden det har jeg hatt konsekvent oppfølging av både BUP, DPS og avtalespesialister – men det har aldri vært noen form for ordentlig behandling. Turbulent oppvekst = turbulent jente med masse utfordringer, så det er blitt mer brannslukking enn behandling.

De to siste årene har ting i omgivelsene vært mer stabilt, og jeg har vært mottakelig for og klar for behandling.

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser de siste åtte årene, og før jeg kunne være mottakelig for blant annet traumebehandling, måtte mat og alt som fører med av helseutfordringer knyttet til en spiseforstyrrelse være på plass.

Jeg viste god progresjon over lang tid, og dette skulle dessverre vise seg å være «dumt» om du ser på det i forhold til spesialisthelsetjenesten. Jeg ble fort «sparket ut» og videresendt til en avtalespesialist. Kjemien stemte ikke med vedkommende. Jeg fikk tilbakefall og all progresjon jeg hadde vist på DPS forsvant.

Det var da problemene ble store. Gjennom sommeren har jeg mistet meg selv mer og mer, og fastlegen har henvist meg til DPS. Ikke bare én gang, men to ganger – med avslag.

Jeg sitter her, oppspist av min egen spiseforstyrrelse. En student som ikke har råd til å gå privat.

Det jeg ønsker å kritisere er ikke nødvendigvis avslagene i seg selv, men heller det nye systemet som ble satt i gang i september: Fastlegene kan ikke lenger henvise direkte til avtalespesialister, men kun til DPS.

Det er DPS som skal avgjøre hvem som får hjelp hos DPS, hvem som får hjelp hos en avtalespesialist, og hvem som får avslag – slik som meg.

Hva slags ordning er egentlig dette? Jeg sitter her, oppspist av min egen spiseforstyrrelse. En student som ikke har råd til å gå privat – og åpenbart ikke har mulighet til å få hjelp i det offentlige.

Jeg skjønner virkelig ikke hvordan dette skal være et helsefremmende og effektivt tiltak? Pasienten blir bare sykere, og havner dermed i spesialisthelsetjenesten lenger enn nødvendig.

Utelukkende fordi du må bli sykere, før du er syk nok til å få hjelp.

  • Dagsavisen kjenner innsenderens identitet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt