Hvem hadde trodd at Sigbjørn Obstfelder så presist skulle kunne sette ord på det mange av oss tenker om norsk politikk i dag, 130 år etter at diktet «Jeg ser» ble publisert. Hva ville han sett i dag?
Han ville i likhet med oss fremdeles ha sett den hvite himmelen, gråblå skyer og en blodig sol. Han ville sett høye hus, tusen vinduer og fjerne kirketårn. Han ville sett velkledde herrer og smilende damer. Her ute på landet også lutende hester.
Han ville så sett at skyene ble tunge og samlet seg, at solen ble borte, og tenkt at han var havnet på feil klode, slik han tenkte den gang. For her er jo så underligt.
Og underlig er det blitt. Hvor underlig, spør du? La meg vise deg ved å spørre deg hva du ser.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/R255F4ORKNH5RPNEKZ3V3AOEZI.jpg)
Ser du at begrepet «familie med vedvarende lavinntekt» forklart ved bruk av tall betyr at 117.000 barn vokser opp i fattigdom, i Norge? Tusen fattige barn mindre enn det bor mennesker i Fredrikstad og Sarpsborg.
Ser du at mens det i statsministerboligen mellom 2013 og 2021 ble handlet med aksjer, obligasjoner og derivater, så økte barnefattigdommen med 24 prosent? En skikkelig grei «return on investment».
Underlig.
Ser du at selv justert for selskapsskatt og formuesskatt så betaler ikke de én prosent rikeste mer i skatt målt på andel av inntekt enn lærere og sykepleiere?
Ser du at den gjennomsnittlige skatteprosenten for medianinntekten (midterste 20 prosent) i Norge i 2013 var 22,2 prosent, og at den sank til 22,1 prosent i 2018?
Ser du at begrepet «familie med vedvarende lavinntekt» forklart ved bruk av tall betyr at 117.000 barn vokser opp i fattigdom, i Norge?
Vet du også at den gjennomsnittlige skatteprosenten for de med aller høyest inntekt – de som kan kalles for 0,1-prosenten – falt fra i snitt 15,3 prosent i 2013, til 11,5 prosent i 2018? For toppen av inntektsfordelingen er skattesystemet vårt faktisk regressivt, ikke progressivt.
Underlig.
Ser du at historien om Erna Solberg og Sindre Finnes nå er et ibsensk drama, og at vi blir bedt om å konsentrere oss om løgnen og bedraget, slik at ikke politikken vises?
Slik at ingen skal forledes til å tro at ikke politikken er grunnleggende god, der den skubber seg på en ganske så uanstendig verden.
Ser du at vi er overdøvet av sinte og høylytte rop om jeg og meg og mitt, druknende i en pøl av penger, selvrealisering, kjedsomhet og pornografisk egoisme – og at flertallet nå ønsker seg mer?
Underlig.
Ser du dråpen i Ernas Solbergs øye? Mon tro hvem hun gråter for.