Er du beredt?

Satt på spissen: Det er ikke du som skal få hjelp av myndighetene hvis Norge kommer under angrep – det er du som skal hjelpe myndighetene.

Totalforsvaret, som er fellesbetegnelsen for det militære forsvaret og den sivile beredskapen og samarbeidet mellom disse, har fått ny aktualitet under dagens endrede sikkerhetssituasjon.

Fra å tenke at militærets ressurser og kapasiteter skal kunne støtte opp om det sivile samfunnet, må vi nå snu om på det og venne oss til tanken om at det er det sivile samfunnets ressurser som skal kunne tas i bruk for å støtte militæret i krisetid.

For eksempel har nå over 4.000 bileiere fått melding om at bilen deres i en krigssituasjon vil kunne tas i bruk av Forsvaret ved behov.

Det må presiseres: Statens viktigste plikt er fortsatt å ivareta innbyggernes sikkerhet. Samtidig kan det være at vi også må trå til dersom det skulle oppstå krise eller krig. For i tillegg til at myndighetene skal ivareta innbyggernes basisbehov og sikkerhet, så skal de først og fremst, sammen med allierte styrker, bekjempe en fiende.

Så kanskje kan vi ikke forvente at myndighetene står klare til å dekke akkurat våre personlige behov.

Egenberedskap handler om hva vi som er den sivile befolkningen kan gjøre selv. Ikke bare skal vi ha et lager av vann og havregryn. Egenberedskap handler også om en mental eller psykologisk robusthet. Vi skal kunne holde ut i krevende situasjoner som måtte oppstå, og vi skal kunne motstå forsøk på å bli påvirket av feil- og desinformasjon. Er vi beredt?

Nylig kom rapporten «Nå er det alvor» fra totalberedskapskommisjonen. Den slår fast at befolkningens motstandsdyktighet er den mest grunnleggende faktoren i beredskapen. De mener at dette favner bredt, og omhandler alt fra husholdningenes egenberedskap til motstandsdyktighet mot digitale trusler og desinformasjon.

For trusselbildet er i dag ikke bare væpnet konflikt, naturkatastrofer og terror, og ulike kriser som måtte oppstå, men også noen uklare og usynlige trusler, som såkalte sammensatte eller hybride trusler. Dette er påvirkningsoperasjoner som forsøker å undergrave eller manipulere andre staters interesser på en mer skjult måte.

Det er imidlertid en rekke etiske problemstillinger knyttet til totalforsvaret. Totalforsvarskonseptet innebærer en viss risiko for sivilbefolkningen, slik som økt følgeskaderisiko og utfordringer med å opprettholde tydelig skille, eller distinksjon, mellom militært og sivilt. Det kan også resultere i at sivil infrastruktur blir militarisert og dermed lovlig mål for angrep.

Et viktig prinsipp innenfor militæretikk, er å skille mellom sivile og militære aktører. Dette er det såkalte distinksjonsprinsippet, som også er nedfelt i krigens folkerett. Poenget er at sivile skal beskyttes, mens militært personell er lovlige mål i krig.

Ideen om et totalforsvar kan utfordre hele dette skillet. Hvis sivile har en rolle i krigen, blir de ikke da lovlige militære mål? Hvordan kan dette løses? Disse spørsmålene var tema under årets Folkerettskonferanse.

Blant annet er det viktig å sikre at sivile leverandører og andre bidragsytere får tilstrekkelig kjennskap til mulige konsekvenser ved et militært samarbeid. Forsvarssektoren jobber aktivt for å ivareta distinksjonsprinsippet, eksempelvis gjennom uniformering av stridende personell og merking av militært og militarisert utstyr.

Høyt tillitsnivå er en viktig del av beredskapen, som at befolkningen følger beredskapsråd fra myndighetene fordi de stoler på at rådene er gode, noe som var et stort fortrinn under pandemien. Norge er ett av få land som kan defineres som et såkalt høytillitsland, ifølge World Values Survey.

Vi må venne oss til tanken om at det er det sivile samfunnets ressurser som skal kunne tas i bruk for å støtte militæret i krisetid.

Med en befolkning som er vant til omfattende velferdsordninger, og at politi og myndigheter skal løse utfordringer som måtte oppstå – kan for mye tillit bli en beredskapsutfordring?

Flere har påpekt at for høy tillit til myndighetene kan bli en utfordring for totalforsvaret. En av grunnene til at sivilbefolkningen i Ukraina klarte å mobilisere så effektivt, kan ha vært lav tillit til myndighetene, og at folk derfor var forberedt på å ta saken i egne hender.

Det kan faktisk ødelegge for god beredskap hvis vi har for store forventninger og tillit til at myndighetene skal ordne opp for oss.

Da blir oppgaven å skape en større erkjennelse av vår sårbarhet, slik at vi innser at vi må være forberedt på å ta vare på oss selv. Det viktigste beredskapsprinsippet er nettopp «ansvar».

For stor tro på at myndighetene ordner opp for oss kan rett og slett være pasifiserende.

• Innlegget er skrevet på vegne av Etisk råd for forsvarssektoren (ERF), som har åtte medlemmer oppnevnt av Forsvarsdepartementet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen