Vel 18.000 ukrainske barn har fram til september 2023 kommet til Norge som flyktninger. Langt de fleste er ledsaget av en forelder eller en annen voksen person som står dem nær. For barna er en slik ledsager en viktig forutsetning for at de får et godt liv den dagen de vender tilbake til Ukraina, eller av ulike grunner blir værende her eller i et annet land.
Under Finlands to kriger mot Sovjetunionen i 1939–1940 og 1941–1944 ble nærmere 80.000 finske barn evakuert til Sverige, Danmark og Norge. Om lag 75.000 kom til Sverige, vel 4.000 til Danmark og anslagsvis 300 kom til Norge.
Evakueringen av de finske barna er omtalt som verdens største flyktningtransport av barn uten foreldre. Finland hadde bruk for både menn og kvinner til å forsvare landet.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/L4JKQIWUYJB7HK6YGNRXU3LMUM.jpg)
Jo mer langvarig krigen i Ukraina blir, desto flere menn og kvinner vil det ukrainske forsvaret komme til å trenge. Det er helt essensielt at myndighetene både i Ukraina og i de landene som tar imot ukrainske flyktninger, har en strategi for hvordan de vil bidra til at enslige mindreårige ukrainske flyktninger er i stand til å takle evakuering til et annet land.
Vi kan håpe på at et «finsk» scenario aldri blir en realitet, men vi kan ikke lukke øynene for at det kan bli det.
Høsten 1941 ble moren min evakuert fra Finland til Danmark sammen med to mindre søsken. De ble tatt godt imot, og de hadde hverandre å støtte seg til. Men grusomme opplevelser under krigen med bombing, sult, morens død og evakueringen til et ukjent land, ga dem arr på sjelen og kastet mørke skygger gjennom hele livet.
De finske myndighetene forutsatte at alle evakuerte barn skulle tilbake til Finland så snart forholdene tillot det. Relativt få ble adoptert. Dette gjaldt for eksempel de som ikke hadde noe hjem å vende tilbake til fordi foreldrene var omkommet, eller fordi de på grunn av store påkjenninger under krigen ikke var i stand til å ta imot barna sine.
Moren min snakket i mange år lite om krigen hjemme i Finland og tiden som flyktningbarn i Danmark. Først da hun nærmet seg de 80, ble det litt lettere for henne å fortelle.
På ett punkt var hun alltid tindrende klar: Ingen nasjon burde havne i en situasjon der man så seg nødt til å sende barn ut av landet uten følge av en voksen person det var nært knyttet til.
Det er vanskelig å være flyktning, uansett hvor store anstrengelser mottakerlandet gjør for å ta godt imot en. Men det er enda vanskeligere når man er et barn som ikke skjønner hvorfor de menneskene man er mest knyttet til, blir igjen.
For de finske flyktningbarna var det å vende tilbake til Finland heller ikke enkelt. Mange av dem hadde vært borte i flere år og kjente ikke igjen familien sin. De forsto ikke språket fordi de ikke hadde snakket finsk mens de oppholdt seg i et annet land.
Evakueringen av de finske barna ble nøye planlagt av finske myndigheter i samarbeid med myndighetene i vertslandet. De første barna ble sendt til Sverige, Danmark eller Norge under Vinterkrigen 1939–1940. De fleste vendte hjem igjen da det ble en pause i krigshandlingene i mars 1940, men en del av dem ble nok en gang evakuert da Sovjetunionen igjen angrep Finland i slutten av juni 1941 – starten på den såkalte Fortsettelseskrigen som varte til høsten 1944.
De finske barna, historiene deres som flyktningbarn og livene deres som voksne har fått ny aktualitet når krigen nå herjer på vårt kontinent. Alle de 80.000 finske barna og alle andre flyktningbarn i verden, bærer på en spesiell historie.
Som mange andre flyktningbarn – både før og nå – bar min mor på en blytung bagasje og levde et langt liv i krigens skygge.
Ringvirkningene av deres opplevelser vil påvirke og leve videre i kommende generasjoner. Barna til den som har vokst opp som flyktning, merker intuitivt at mor eller far, kanskje begge, har opplevd noe som er vondt å snakke om.
Selv har jeg lett etter innsikt i min mors liv i mange år. På 1980-tallet begynte det å komme både faglitterære og skjønnlitterære framstillinger samt film og forskningsrapporter om de finske flyktningbarna. Denne litteraturen, denne dokumentasjonen, hjalp meg til å forstå hvordan krigen satte varige spor, også på min mor.
Det handler om angst, tilknytning, identitet, egenverd og frykten for å bli forlatt. Men det handler også om å ta imot og å gi kjærlighet og omsorg til dem man knytter seg mest til.
Som mange andre flyktningbarn – både før og nå – bar min mor på en blytung bagasje og levde et langt liv i krigens skygge. Som flyktning møtte hun mange velmenende mennesker og fikk alltid det hun trengte til livets opphold.
Det er krevende å måtte følge krigens gang i hjemlandet på avstand og samtidig oppleve hvor vanskelig det kan være å opprettholde sitt egenverd og sin identitet i et fremmed land.
Men jeg er overbevist om at hun ville fått et bedre liv hvis hun tidlig hadde fått hjelp fra omgivelsene til å ivareta også sin psykiske helse.
For enslige mindreårige flyktninger er en slik hjelp helt grunnleggende for å klare seg videre i livet. Men også andre barneflyktninger og deres familier kan trenge støtte til å komme seg gjennom psykiske påkjenninger.
Det er krevende å måtte følge krigens gang i hjemlandet på avstand og samtidig oppleve hvor vanskelig det kan være å opprettholde sitt egenverd og sin identitet i et fremmed land.