En ode til høsten

Kjære høsten, jeg elsker deg. Det er som om du sier; maten er klar. Og jeg sier; jeg vil sylte deg og foredle deg og bevare deg så lenge som mulig. Gul eplemost. Barske rotgrønnsaker som sier; lag lapskaus fra bunnen. Og jeg som svarer: Det hadde vært så bra. 1.000 husmorpoeng minst. Kanskje til helgen.

Jeg går i et eventyr av blader og friskhet. Det lukter så intenst av skogen og jorda og av åkrene. Jeg drar det inn. En lukt jeg ikke klarer å identifisere inne i skogen lukter krydder. Hva er det? Et krydder fra skogen i Norge? Det er blitt lagt over det hele for å gjøre det komplett. Vidunderlig.

Over gryta. Lukta av epler, først kalde og friske, så varme og søte. Jeg leser en oppskrift på mobilen. Så reiser tanken plutselig: At jeg burde holde igjen på sukkeret.

Jeg går på stranda alene, nå som alle turistene har dratt. Bader og plasker rundt i alt det vakre.

Jeg lurer på hva de gjorde på 1600-tallet, før sukker var blitt hverdagslig? Det er nok sukker i disse eplene. At etter at sukkeret ble innført og klokka ble innført, så er vi bare blitt mer stressa.

Jeg er blitt mer stressa av at klokka og sukkeret ble innført, som oppfinnelser i verdenshistorien. Så jeg sluttet å lukte og sluttet å se.

Selvfølgelig er høsten vond når du tar meg vekk fra naturen og putter meg inn på et kontor, på et rom inne i en bygning og gir meg twist.

Da er den bare den illevarslende forløperen til den kalde og harde vinteren. Den dytter deg nådeløst i én retning, ned en vei til noe mørkt. Men slipper du meg ut igjen ser jeg alt klarere. Roligere. Og høst; du lukter så godt.

Jeg går på stranda alene, nå som alle turistene har dratt. Bader og plasker rundt i alt det vakre. Velter meg rundt i det salte vannet som en hjemløs og lykkelig hvalross, som slapper så uendelig mye mer av når høsten kommer. Som en etterlengtet fred og ro etter en masete lettkledd fest.

Så går jeg opp fra vannet og ser fargene dine enda klarere.

Kjære høsten, jeg elsker deg.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen