Industri- og næringspartiet (INP) ligger an til å få makt i flere av landets kommuner etter valget i neste uke. Med representasjon i formannskap og budsjettbehandlinger får partiet en hånd på rattet.
På deler av Vestlandet fikk partiet opp mot 10 prosent i kommunemålinger i august. På en Oslo-måling lå INP an til å komme i en mektig vippeposisjon, med det ene mandatet som avgjør flertall. Det samme gjelder en måling fra Bergen, hvor det er «få veier til borgerlig flertall uten INP», ifølge en av tallknuserne i pollofpolls.no. Også i Stavanger har en vippeposisjon vært innen rekkevidde for INP på målinger.
Industri- og næringspartiet kan vise seg å bli et mer varig politisk fenomen enn de protestpartiene vi har lært å kjenne til nå. Partiorganisasjonen til INP er nemlig rotfestet rundt om i landet på en helt annen måte enn protestpartiene vi er blitt kjent med de siste årene, som Bompengepartiet og Demokratene.
Felles for partier som har slått gjennom i norsk politikk, er at de stilte lister i mange kommuner før sitt gjennombruddsvalg. Det oppsiktsvekkende med Industri- og næringspartiet er at de stiller liste i en like stor andel av kommunene som Rødt og MDG gjorde da de slo gjennom i 2015 og 2019.
INPs 138 kommuner er på en helt annen planet enn Bompengepartiets håndfull kommuner i det store «bompengevalget» – forrige kommunevalg. Det er også langt flere enn Norgesdemokratene, som totalt stiller i 39 kommuner ved årets valg.
Interne diskusjoner om «diktatorisk styring» i INP til tross: Antallet kommuner som INP stiller lister i, forteller at det må finnes flinke organisatorer i partiet.
Et parti som stiller liste i mange kommuner, har evnet å overbevise minst sju personer i hver om at partiets politikk er viktig å bruke fritiden på. Med lister i 138 kommuner betyr det at rundt 1.000 INP-ere er på valg. I tillegg forteller det at partiets politikk er salgbar som mer enn et lokalt fenomen.
Om prognosene slår til, vil det kunne sende bølger inn i norsk politikk. Partiet vil senke skattene og avgiftene, samtidig som de vil øke velferdsutgiftene og melde Norge ut av EØS- og Paris-avtalen. Det aller tydeligste skillet fra andre partier er i klimaspørsmålet, der partiet ikke helt tror på at klimaendringene er menneskeskapte og at klimapolitikken som føres dermed er litt suspekt.
For mange på venstresiden er ikke INP et aktuelt parti å samarbeide med. For noen handler det særlig om klima. For andre er INPs syn på vilkårene for industri og næringsliv en rød klut. Rammevilkårene for begge deler anses som sterkt avhengig av både utbygging av alle typer kraft og stabil handel med Europa.
På høyresiden fremstår synet på INP ganske likt som hvordan man en gang så på Fremskrittspartiet: Et parti man har store uenigheter med, men som kan være en nødvendig del av maktgrunnlaget. Et slikt mer pragmatisk syn, er også det som Erna Solberg ga uttrykk for da hun sa til TV 2 i forrige uke at hun ikke ville nekte lokale Høyre-lag å inngå samarbeid med INP.
INP trekker velgere fra både Frp, Sp og Rødt, men at de trekker aller mest fra Frp må være til særlig irritasjon for både Sylvi Listhaug og lokale Frp-ere.
INP trekker velgere fra både Frp, Sp og Rødt, men at de trekker aller mest fra Frp må være til særlig irritasjon for både Sylvi Listhaug og lokale Frp-ere. Det faktum at Fremskrittspartiet har tonet ned klimaskepsisen i sine programmer de siste 10 årene, må også forstås som en av grunnene til at det nå finnes rom for et parti «til høyre» for Frp på klimaområdet.
Hvordan man skal samarbeide med INP vil komme til å være en utfordring for de partiene som åpner for det. At det fremdeles er litt vanskelig å forholde seg til, er tydelig.
I Oslo åpnet Høyres ordførerkandidat for INP-samarbeid, og pekte på næringspolitikken som et område hvor man kunne finne sammen. Det skapte store protester, blant annet fra Unge Høyre.
Oslo Høyres politikk ble siden slått fast som et klart nei til samarbeid med INP. Og selv om Christine Meyer og Høyre i Bergen har vært helt klar på at både INP og det nye partiet Bergenslisten er uaktuelle for byrådssamarbeid, kan de altså være nødvendige for å samle flertall bak et borgerlig byråd.
Forhandling internt i de etablerte partiene om hvordan man skal forholde seg til nykommere er kjent fra før, kanskje særlig fra hvordan høyrepopulistiske partier har vært behandlet. I Sverige har Sverigedemokratene gått fra fullstendig utstøtt, til å i dag være del av samarbeidsgrunnlaget for høyreregjeringen.
En lignende reise har Fremskrittspartiet gjort her hjemme. Da Høyre skulle oppsummere Fremskrittspartiets politikk i 1990, ble det gjort slik: «En forstenet og kynisk liberalisme uten et menneskelig ansikt … en sterkere parodi på politisk lederskap skal en lete lenge etter».
I dag er tonen en annen.
Om INP på samme måte – motvillig, men gradvis – blir tatt inn i et samarbeid med etablerte partier, avhenger av om partiet biter seg fast i det politiske landskapet. Historien viser at samarbeid med nykommere først er blitt bygd over tid.
Med godt over 100 lister rundt om i kommunene representerer INP en ny type utfordring for de etablerte partiene. Kanskje er det snakk om et protestparti som er mer enn en døgnflue denne gangen.
