I Israel/Palestina er den etablerte sannheten at det ikke finnes noe alternativ til tostatsløsningen. Da Oslo-avtalen ble signert i september 1993 var dette det sentrale premisset. Tretti år senere har utviklingen ført til at denne løsningen ikke lenger er mulig. Det må vi snakke om.
Tostatsløsningens død har etterlatt seg et løsningsvakuum som vanskelig lar seg fylle. Man kan likevel ikke bare avfeie virkelighetsbeskrivelser av dennes endeligt som rent politiske, slik tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide gjør i Dagbladet som reaksjon på min analyse i Internasjonal politikk. Det er en lang liste med konkrete politiske utviklinger som umuligjør tostatsløsningen. Spørsmålene om Jerusalem og bosettingene er spesielt avgjørende.
Tostatsløningen fordrer at Jerusalem deles, fysisk eller konseptuelt, mellom Israel og palestinerne, slik at byen blir begges hovedstad. Israel har siden 1967 befestet kontrollen over Øst-Jerusalem, fysisk og juridisk. I motsetning til resten av Vestbredden har Israel annektert Øst-Jerusalem. Fram til president Trump hadde USAs posisjon vært den samme som resten av verden sin, nemlig at Jerusalem var et sluttstatusspørsmål og at byen ikke kunne anerkjennes som Israels hovedstad før en fredsavtale var på plass.
I desember 2017 endret USA politikk og anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad. I 2020 utbroderte Trump at byen var Israels udelelige hovedstad. Med så klar støtte fra USA er det tilnærmet umulig å se for seg at resten av verdenssamfunnet skulle få Israel til å endre politikk og dele byen med en fremtidig palestinsk stat.
Tostatsløsningen fordrer at hele Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem, samt Gaza skal bli territoriet til den fremtidige palestinske staten. Vestbredden har blitt fullstendig oppslittet av diverse israelske sikkerhetstiltak, infrastruktur for bosettere og boliger for omtrent 700.000 israelske bosettere. Allerede i 2007 estimerte Verdensbanken at palestinere kun har tilgang til 50 prosent av Vestbredden. Alle israelske regjeringer siden 1967 har bidratt til bosettingsvektsen, men nå har ekstermistiske bosettingsledere topposisjoner i Israels regjering. Trenden er derfor en økning i antall bosettere, samt en legalisering av eksisterende utposter og nyetablering av bosettinger.
President Biden har ikke vist noen vilje til å endre kurs.
De politiske partiene som kan støtte en uttrekning fra Vestbredden har lenge gjort det dårlig ved Israelske valg. De flyter rundt sperregrensa. Debatten har i større grad skiftet i retning av om man skal annektere deler av Vestbredden eller ikke. Også her endret President Trump amerikansk politikk. Han signaliserte at Israel kunne beholde alle bosettingene i en fredsavtale, og Utenriksminister Mike Pompeo erklærte at bosettingene var en del av staten Israel. President Biden har ikke vist noen vilje til å endre kurs. Både det interne og eksterne presset som kunne fått Israel til å endre denne utviklingen er borte.
Ingenting tilsier at det er mulig å se for seg en tostatsløsning i dagens situasjon. Samtidig kommer andre løsninger til kort. Enstatsløsningen, at hele territoriet skal være én demokratisk stat, fordrer at Israel skal gi statsborgerskap til alle palestinerne i de okkuperte områdene (og dermed oppgi sionismens essens om Israel som en jødisk stat) og at palestinerne skal kreve det (og dermed oppgi essensen i palestinsk nasjonalisme som er kravet om en uavhengig palestinsk nasjonalstat).
[ For tre kroner kan du bli kledd naken på et blunk ]
Hvis det er umulig å få Israel til å oppgi kontroll over de 22 prosentene av historiske Palestina som utgjør Vestbredden og Gaza er det fåfengt å få staten til å oppgi sin bærende ideolgi. Føderasjonsløsninger av ulike slag møter den samme veggen som tostatsløsningen. Den israelske okkupasjonen har befestet seg så kraftig at det ikke finnes noen utsikter til en avvikling.
I takt med den negative utviklingen på bakken i Israel/Palestina har det blitt et gap mellom hvordan politikere og diplomater snakker om situasjonen og hvordan akademikere og menneskerettighetsorganisasjoner beskriver den. Der hvor menneskerettighetsorganisasjoner og akademikere i økende grad har begynt å bruke betegnelser som énstatsrealitet eller apartheid for å beskrive virkeligheten, så er den politiske standardformuleringen for målet fortsatt å «aktivt støtte målet om Israel og Palestina som to stater innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser».
[ Kan byggfellesskap være en løsning på boligkrisen? ]
Virkeligheten har dessverre parkert dette som et realistisk mål. Politikere har i lang tid advart om at tostatsvinduet holder på å lukke seg, men når man har advart om dette så lenge er det som å rope ulv. Det punktet man har advart om er passert, men politikken forblir uendret. Etter min mening har verken politikere, diplomater, forskere eller menneskerettighetsorganisasjoner gode svar for hva som bør gjøres, men kartet må passe terrenget hvis man skal kunne utforme en politikk som øker sjansen for en positiv endring.
I over tretti år har Norge investert enormt mye politisk og økonomisk kapital i tostatsløsningen samtidig som denne har forvitret. Jeg har stor sympati for norske diplomater og politikere som har lagt inn endeløse antall timer på å jobbe for en løsning samtidig som denne har rent ut av hendene deres. Hva skal man gjøre nå?
Dette er en stor debatt som må tas og hvis Norge ønsker å fortsette å være en relevant aktør i Israel/Palestina bør den norske regjering bruke sin posisjon til å lede en internasjonal vurdering av hva den endrede virkeligheten gjør med politikken man fører og hva som er realistiske løsninger.
