På dagen 78 år etter USA bombet Nagasaki med verdens verste masseødeleggelsesvåpen, forsvarer politisk redaktør Lars West Johnsen den brutale bruken av atomvåpen i Hiroshima og Nagasaki.
«Til tross for de grusomme følgene for sivilbefolkningene var det derfor riktig av USA å bruke det nye våpenet. Alternativet var enda dødeligere», skriver Johnsen. Med det viderefører han en seiglivet myte om atomvåpens nødvendige rolle i å avslutte krigen og sikre verdensfreden.
Johnsen fremstiller det som om USA tok et moralsk riktig og veloverveid valg om å bombe Hiroshima, og så Nagasaki, med atomvåpen i 1945. Det er ikke bare et skremmende forsvar for massedrap av sivile, men bygger også på en uriktig historiefortelling.
Igjen gjentas narrativet om at USA i august 1945 sto overfor valget mellom en fullskala invasjon av Japan eller bruk av atomvåpen. Det stemmer ikke. Ifølge den anerkjente atomvåpenhistorikeren Alex Wellerstein var planen å både bombe og invadere – og USA visste lite om hva fremtiden ville bringe. Samtidig hadde alliert etterretning i flere måneder rapportert at sovjetisk inntreden ville tvinge japanerne til å kapitulere.
Johnsen påstår også at å ikke bruke atomvåpen «ville med sikkerhet kostet langt flere liv» og hatt «enda større kostnad i menneskelig lidelse». Dette er avvist av deklassifiserte dokumenter. Daværende amerikansk krigsminister, Henry Stimson, var en av flere som brukte dette narrativet bevisst for å beskytte sitt gode navn og rykte. Stimson hadde selv tilgang på anslagene for hvor mange soldater det amerikanske militære trodde de ville miste ved en invasjon, men valgte å oppgi mye høyere tall når han forsvarte seg i ettertid.
Det vi vet helt sikkert er at de to bombene drepte over 210.000 mennesker innen utgangen av 1945. Johnsens påstand blir smakløs: «Også for tapet av japanske liv, var bruken av atomvåpen forskånende.»
Vi må lære av historien for å unngå å begå de samme feilene igjen.
Å ukritisk akseptere et narrativ fra amerikanske myndigheter i etterkant av bombingene, med hensikt å legitimere den grusomme handlingen, gir oss ikke de lærdommene fra historien vi trenger.
Johnsen mener at vi skal være «glade for at potensialet i atombomben, som i dag er mange titalls ganger større enn i 1945, ble vist fram i sin fulle gru. Bombene over Japan skapte det som er blitt kalt atom-tabuet, som har holdt våpenet i sjakk i 78 år. En hellig grense selv i krig.»
Heldigvis har ikke atomvåpen brukt i konflikt siden 1945. Men å ta det til inntekt for at kjernefysisk avskrekking fungerer og alltid vil fungere, er naiv ønsketenkning og utelater å nevne at vi på samme tid fikk FN, Genevekonvensjonene, et europeisk integrasjonsprosjekt og et regime for internasjonalt samarbeid.
Til tross for at atomalderen bare har vart bare i noen tiår, har vi flere ganger vært nære på bruk av atomvåpen. Ideen om kjernefysisk avskrekking forutsetter rasjonelle aktører som tar rasjonelle valg selv i en opphetet og uoversiktlig situasjon, der beslutninger må tas i løpet av minutter.
I dag har vi lagt våre liv i Kim Jung-un, Vladimir Putin og om litt over et år, kanskje Donald Trump, sin evne til å alltid ta rasjonelle valg. Det er livsfarlig.
De overlevende etter Hiroshima og Nagasaki, Hibakusha, menneskene atomvåpen måtte «testes» på ifølge Johnsen, har følt de forferdelige konsekvensene på kroppen.
Matsumoto Shigeko forteller at hun aldri vil glemme det hun så: «Mens vi satt der, lamslått og forvirret, kom mange hardt brannskadde mennesker snublende inn i rommet. Huden var flerret av kroppene og ansiktene, og hang slapt ned i strimler mot bakken. Håret var brent ned til noen ynkelige hårstubber..»
Det er vanskelig å forstå at Matsumoto Shigekos lidelser, de overlevendes traumer og livene til de over 210.000 menneskene som døde før utgangen av 1945 kan forsvares. Rettferdiggjøring av massedrap av sivile i Hiroshima og Nagasaki er også rettferdiggjøring av årtier med sykdom, lidelse og traumer.
Vi må lære av historien for å unngå å begå de samme feilene igjen. Myten om at atomvåpen avsluttet krigen, og siden 1945 har bidratt til å sikre verdensfreden, er et hinder for å nå en verden uten atomvåpen.
Historien om Oppenheimer er ikke, som Johnsen påpeker, «historien og bomben som satte punktum for den andre verdenskrigen». Det er historien om bomben som åpnet døra for en uakseptabel risiko.
Det er på tide å lukke den døra.
[ Den andre bomben ]
