Linn Stalsberg hevder i en kommentar at «troen på vår individuelle moral [...] ødelegger klimakampen». Hun mener «moral-metoden» tar oss «lenger inn i klimakrisen» – altså at situasjonen forverres når vi appellerer til individuelt ansvar og oppfordrer hverandre til å endre livsstil for å redusere utslipp.
Troen på at «krisen skal løses ved [...] personlige endringer» utgjør, ifølge Stalsberg, «mye av det som er feil med klimadebatten». I stedet for å irettesette venner og andre som reiser med fossilfly, bør vi gå etter «de store skurkene, som oljeselskapene».
Dette er dessverre et vanlig omkved i debatten om klimamobilisering, særlig fra venstre fløy. Kongstanken later til å være at vi kan mobilisere flere til kollektiv klimahandling ved å frita hverandre fra byrden av individuelt ansvar. Folk vil angivelig stemme grønnere dersom de ikke skremmes av moraliserende oppfordringer om å leve grønnere.
Ved å fortelle velgerne at de ikke bør føle ansvar for å endre egne vaner, skal de motiveres til å stemme på politikere som skal endre vanene for dem.
Det er grunn til å tvile på denne kommunikasjonsstrategien. En amerikansk studie fra 2017 fant at folk hadde et høyere energiforbruk og lavere motivasjon for å spare energi hvis de ikke trodde at deres personlige valg hadde mye klimaeffekt og ikke tilskrev klimaspørsmål moralsk relevans.
Respondenter som derimot var eksponert for budskap om den positive effekten av deres individuelle energisparingstiltak, ble mer moralsk indignerte ved tanken på energisløsing og mer motiverte til ikke å sløse.
[ Tidenes mageplask av en valgkampåpning ]
En fransk studie publisert i 2020 fant dessuten at uformell kommunikasjon mellom familie, venner og bekjente er en viktigere kilde til innlæring og spredning av mer bærekraftige forbruksvaner enn formell kommunikasjon fra myndighetene.
I en virkelighet hvor folk trenger å høre at det nytter – gjerne fra dem rundt seg – for å orke å bidra, og hvor opplevd moralsk relevans er avgjørende for motivasjon, er det snarere deler av Stalsbergs budskap som ødelegger klimakampen.
Det er underlig å bruke så mye spalteplass på å innbille folk at valgene de tar ikke nytter.
Hun nører opp under et narrativ om at individuell handling er nærmest nytteløst, og at vi ikke bør forsøke å påvirke hverandre til å ta grønne hverdagsvalg. Det kan bli en selvoppfyllende profeti.
Noen av Stalsbergs meningsfeller går så langt som å hevde at ideen om ansvar for egne utslipp er noe oljeindustrien har funnet på som en avledningsmanøver, med henvisning til at British Petroleum benyttet konseptet karbonfotavtrykk i en reklamekampanje i 2004.
[ Melkøya er ingen vinnersak for regjeringen ]
«De store skurkene» forsøker med andre ord å legge skylda på ubetydelige småfolk i en slags svindel. Har vi dermed, i lys av oljelobbyens lugubre motiver, etablert at vi ikke har noe ansvar for klimakonsekvensene av det vi gjør? Selvsagt ikke! At individers aktiviteter kan påvirke miljøet var velkjent lenge før BP innlemmet det i markedsføringen; indikatorer for økologisk fotavtrykk ble utviklet tidlig på 90-tallet.
At summen av mine valg påvirker mengden CO2 i atmosfæren – selv om de utgjør en dråpe i det stigende havet – er simpelthen sant. I den grad jeg er ansvarlig for mine valg, er jeg ansvarlig for mine utslipp.
Kan vi slå fast at store selskaper har mer ansvar enn lille meg? Er det ikke slik at bare hundre selskaper står for 71 prosent av globale utslipp? Både jo og nei.
Problemet med Stalsbergs budskap er selvsagt ikke oppfordringen til å ansvarliggjøre store selskaper og mobilisere for systemendringer på politisk nivå, men hvordan hun i samme åndedrag konstruerer en falsk motsetning mellom (effektiv) kollektiv handling og (fåfengt) individuell handling.
De hundre selskapene hadde ikke sluppet ut så mye uten milliarder av individuelle kunder. Milliarder av velgere må individuelt stemme for ambisiøst, vedvarende klimahandling for at vi skal hale dette i land.
Da er det underlig å bruke så mye spalteplass på å innbille dem at valgene de tar ikke nytter.
[ Russisk kynisme ]
