Følelser til besvær

I løpet av sin tid som statsråd fikk Anette Trettebergstuen løftet fram to saker som hun i ettertiden vil bli husket for å ha kjempet for: Lovforslaget om forbud mot konverteringsterapi og innføringen av et tredje juridisk kjønn.

Disse politiske sakene har vokst fram i takt med ideen om et kjønnsmangfold, og ideen om at man kan være født i feil kropp. Behandlingen av forslaget om forbud mot konverteringsterapi står på trappene allerede førstkommende høst.

Knyttet til denne tematikken savner jeg imidlertid flere faglige refleksjoner fra erfarne psykologer og terapeuter. Derfor ønsker med dette å sende et åpent brev til alle fagpersoner innenfor psykologi og terapi, samt alle politikere som jobber med å gjøre veloverveide beslutninger knyttet til temaet kjønn og kjønnsidentitet.

Jeg er en mann som er gift med en kvinne. Livet mitt rommer et spekter av ulike følelser. I noen sammenhenger føler jeg meg gammel. Andre ganger kan jeg føle meg som et barn. Sannheten er, uavhengig av hva jeg føler, at jeg ble født for omtrent 33 år siden.

Jeg kan derimot uten å dvele konstatere at kona mi og jeg er forskjellige. Selv om vi har en del felles preferanser, interesser og trosoppfatninger, har vi ulike personligheter og ulikt utseende. Vi tilhører ulike kjønn, noe som har gitt oss muligheten til å få våre egne barn. Kona er for øyeblikket gravid, og det er en opplagt umulighet for meg å sette meg inn i hvordan dette føles.

Det er på generelt grunnlag vanskelig å sette meg inn i min kones følelser, og ofte er det vanskelig nok å skulle forstå mine egne.

Noen kvinner vil i dag hevde at de føler seg som en mann. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg selv ikke aner hvordan det føles å være en mann. Jeg vet hvordan det er å ha en mannekropp, men utover dette vet jeg rett og slett ikke hva en «mannefølelse» er.

Riktignok har jeg til tider følt meg lite «macho». Jeg har kjent på manglende selvtillit når det gjelder ferdigheter som anses som maskuline. Disse følelsene har vært knyttet til stereotypier, som at menn skal være «handy», sterke og gjerne lite følsomme. Er det en manglende følelse av maskulinitet man kjenner på når man eksempelvis hevder at man føler seg som en kvinne i mannekropp?

Det har blitt populært å skille mellom biologisk og sosialt kjønn. Jo mer jeg prøver å forstå begrepet sosialt kjønn, oppfatter jeg det som et synonym til det mer gammeldagse ordet kjønnsrolle. Sosialt kjønn kommer fra forståelsen av kjønn som en sosial konstruksjon der man opplæres til å tenke at menn er slik, og kvinner sånn.

Jeg tenker at dette er mennesker som trenger hjelp til å bli glad i seg selv slik de er.

Det er greit å fornye ord og uttrykk, men virkeligheten forblir likevel den samme. Er den moderne bruken av ordet kjønn, forstått som «sosialt kjønn», egentlig et uttrykk for å ivareta stereotypiske kjønnsroller?

Foreningen Fri, som er subsidiert av staten for å lære opp barnehage-, skole- og helsepersonell, har publisert læringsressurser om kjønn på sine nettsider. Her leser man at «det er vanskelig å definere kjønn på en presis måte og det er heller ikke noe mål.» De skriver videre at «du bestemmer selv hva kjønn skal bety og være i ditt liv».

Ut fra denne definisjonen (eller rettere sagt: mangel på definisjon) er det ikke rart at det finnes et mangfold av kjønn. Det er kanskje fint for enkelte, men forvirrende for alle som prøver å forstå hvordan virkeligheten egentlig henger sammen. Hvis det er opptil hver enkelt å avgjøre hva kjønn skal bety, blir det dessuten meningsløst å føle seg som et kjønn.

[ Hormoner og skalpeller er løsningen for mange – men ikke alle ]

Du kan føle deg som «noe» og kalle dette for mann, kvinne eller noe annet. Men ordene kjønn, mann og kvinne har ingen spesifikk betydning, og å si «jeg føler meg som en kvinne», gir like mye mening som å si: «Jeg føler meg som noe».

Mange, spesielt yngre og i særlig grad tenåringer, føler seg ukomfortable med egen kropp. Jeg husker selv kommentarene fra gutta om flesket mitt som hoppet opp og ned da jeg selv gjorde det samme. Dette førte til at jeg ble svært opptatt av å kvitte meg med fettet, slik at jeg kunne unngå flere ekle kommentarer på min bekostning. Jeg husker også tilbake til skammen over stemmen som vrengte seg ukontrollert i den skumle puberteten. Mange i dag utvikler så store komplekser at det blir en vedvarende psykisk plage.

Hvordan skal vi møte tenåringer med kroppskomplekser og lignende utfordringer? Selv tenker jeg at dette er mennesker som primært trenger hjelp til å bli glad i seg selv slik de er. Noen trenger kanskje også hjelp til å spise riktigere og leve mer balansert. Men like lite som jeg bekrefter en deprimert persons mindreverdighetskomplekser, vil jeg bekrefte en tenårings kroppskomplekser.

Det trengs veiledning og korrigering av vedkommendes selvoppfattelse, ikke anerkjennelse. Følelsenes eksistens derimot, og opplevelsen av disse følelsene, skal selvsagt anerkjennes som reelle. Men følelsene forteller vel ikke nødvendigvis sannheten?

Så kjære psykologer, terapeuter og andre med relevant ekspertise. Kjære stortingspolitikere.

Med bakgrunn i disse refleksjonene søker jeg etter svar på følgende spørsmål: Bør vi la følelsene våre få definere hvem vi er? Hvordan kan man vite hva det vil si å føle seg som et bestemt kjønn? Hvorfor skal vi stole på et barns forståelse av seg selv som en gutt i en jentekropp, eller jente i en guttekropp?

Er det galt å fortelle barn at det finnes en sannhet om kjønn? Og er det galt å forsøke å veilede dem til å leve godt med denne sannheten?

På forhånd, takk!

[ Jeg kunne lett ha blitt plassert i bås som transvestitt ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen