Uverdige forhold i kvinnefengslene: En varslet krise

Tirsdag lanserte Sivilombudet sin besøksrapport fra Bredtveit kvinnefengsel. Funnene er sjokkerende lesning.

For lite folk på jobb. For mange psykisk syke innsatte. Gjennomgående mangler i rutiner og samhandling mellom fengselet og relevante helseinstanser. Omfattende bruk av tvang og isolasjon – primært for å håndtere selvskadende og selvmordsnære innsatte. Tilfeller av kunnskapsløs medisinhåndtering og av innsatte innlåst i dagevis på sikkerhetscelle.

Beskrivelsene og konklusjonen fra sivilombudet føyer seg dessverre inn i en lang rekke av nyhetsoppslag, kommentarer og rapporter som problematiserer soningsforholdene og den uverdige behandlingen av kvinner i norske fengsel. Det etterlatte inntrykket er at dette på ingen måte er utfordringer som er unike for Bredtveit – eller at det er nytt fenomen. Vi er vitne til en psykisk helsekrise i norske kvinnefengsler, og alarmen har gått i mange år.

Konsekvensene av manglende bemanning og helsetilbud, utstrakt bruk av isolasjon og for dårlige soningsforhold må forstås i sammenheng med helseutfordringene til de som faktisk soner i fengsel. Det er kjent at mange har problemer knyttet til rus og mental helse. Mange har også psykisk utviklingshemming.

I en nylig publisert studie fra PriSUD prosjekt ved senter for rus og avhengighetsforskning (SERAF) har vi dokumentert hvordan forekomsten av psykiske lidelser blant kvinner i norske fengsel er skyhøy – og langt mer utbredt blant kvinnelig innsatte sammenlignet med menn. Mange har alvorlige psykiske lidelser og komplekse sammensatte diagnoser, som for eksempel samtidig rus- og annen psykisk lidelse.

[ Knusende Bredtveit-rapport fra Sivilombudet: Uholdbare soningsforhold ]

Enda mer oppsiktsvekkende er at andelen kvinner som tar med seg en aktiv psykisk lidelse inn i fengsel har økt betraktelig. I 2019, hadde over halvparten av kvinnene som kom inn for å sone i et norsk fengsel minst én aktiv psykisk lidelse. Dette er 35 % høyere sammenlignet med samme data fra 2010, og en forekomst av psykiske lidelser som er nesten ti ganger høyere enn hva man finner blant kvinner i den generelle befolkningen.

Selv om kvinnelige domfelte utgjør et klart mindretall, er andelen kvinner som nå gjennomfører straff i samfunnet relativt sett større enn andelen menn.

Med mulig unntak av de bostedsløse, er det knapt noen ikke-klinisk populasjon i Norge med like høy forekomst av psykiske lidelser som de kvinnene vi setter inn i fengsel.

Mange havner der som en direkte konsekvens av at de sliter psykisk eller har forsøkt å ta livet sitt.

Økningen i andelen kvinnelige innsatte med psykiske lidelser er urovekkende, men ikke uventet. I likhet med tragedien på Bredtveit, er dette en varslet katastrofe.

I tillegg til viktige faktorer som kutt i budsjett og psykiatritjenester, mener vi at denne utviklingen også må forstås i sammenheng med økende bruk av alternative soningsformer til fengsel. Selv om kvinnelige domfelte utgjør et klart mindretall, er andelen kvinner som nå gjennomfører straff i samfunnet relativt sett større enn andelen menn.

Konsekvensen er en betydelig reduksjon av nyinnsettelser i fengsel, noe som fører til en høyt selektert innsattgruppe som kjennetegnes av mer alvorlig kriminalitet og lengre dommer – men potensielt også andre faktorer som diskvalifiserer for soning i friomsorgen. Satt på spissen kan man si at de friskeste og mest ressurssterke, og som soner de korteste dommene, kan i stor grad gjøre dette hjemmefra – for eksempel med fotlenke, mens de mest marginaliserte som gjerne sliter med rus og psykiatri, fortsatt må sone i fengsel.

At fengselsinstitusjonene ville få en opphopning av de aller svakeste straffedømte, var gitt allerede da de første fotlenkene ble introdusert i kriminalomsorgen i 2008. Sivilombudets rapport levner liten tvil om at altfor lite har blitt gjort for å imøtekomme den nye fengselsvirkeligheten.

I Norge har det vært en rådende forestilling om at det ikke er nevneverdige kjønnsforskjeller i forekomsten av psykiske lidelser blant innsatte. Enkelte har også tatt til orde for at forestillingen om betydelige forskjeller i soningsforhold er overdrevet, eller at det er en sosialkonstruktivistisk dimensjon knyttet til opplevelsen av at kvinnelige innsatte har mer psykiske problemer enn menn.

Dette er verdifulle perspektiver å ta med seg inn i en helhetlig analyse av den norske kriminalomsorgen og den tilhørende helsetjenesten. Det er det viktig å huske på at mannlige innsatte utgjør en mye større gruppe av den totale fengselspopulasjonen. Mange menn har også psykiske lidelser og står ovenfor mange av de samme utfordringene i møte med en kriminalomsorg og helsetilbud som åpenbart ikke er dimensjonert for å levere tjenestene og ivaretakelsen de både trenger og har krav på.

Likevel, både sivilombudets rapport og vår egen studie peker på noen særegne utfordringer som i særlig grad ser ut til å ramme den kvinnelige innsatt populasjonen.

Det er stort behov for mer forskning og en opplyst politisk debatt, både om hvilken funksjon våre fengsler (og særlig kvinnefengsler) skal ha, og hvordan kriminalomsorgen skal levere på sitt mandat om å rehabilitere de de har i sin varetekt. Et viktig premiss og prinsipp må uansett være at ingen skal bli sykere av å sitte i fengsel. Det er det dessverre alt for mange som blir i dag.

Vi stiller oss bak anbefalingene til sivilombudet og de konkrete tiltakene for å bedre soningsforholdene på Bredtveit. Rapporten slår fast at personer med forhøyet risiko for selvmord og selvskading må møtes med menneskelig kontakt, omsorg og aktivisering, fremfor isolasjon og utelukkelse fra fellesskapet. For å få til dette, trenger vi en bred satsing på den norske kriminalomsorgen og de tilhørende helsetjenestene.

En slik satsning må innebære å løfte både ressurser, kompetanse, infrastruktur og andre elementære forutsetninger for å ivareta en stadig mer vanskeligstilt fengselspopulasjon.

[ Mobbesjokk i Oslo ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen