Nylig sjekket jeg min egen kamerarull – 17000 bilder av meg selv, venner, familie, blomster, og alt annet under solen. Vi oversvømmes av digitale bilder, filmer, dokumenter, mails og tilgang til strømmetjenester – men hvor ender alt dette egentlig opp?
Over hele verden reiser enorme datasentre seg. Her er vårt digitale fotavtrykk lagret i såkalte «skyer», og utgjør den digitale ryggraden i vår tid. Det er paradoksalt at denne teknologien som ofte sees på som en løsning for å bekjempe klimakrisen, faktisk kan ha en negativ effekt.
«Skyene» du lagrer bildene dine i er ikke dannet av flytende vanndråper og iskrystaller; de er bygget og holdes i gang av enorme mengder energi. Energikilden varierer fra vannkraft til kull og kjernekraft, som igjen fører til klimautslipp.
La oss prioritere kvalitet fremfor kvantitet, og finne en balanse mellom teknologisk utvikling og bærekraftig praksis.
Vi må være bevisste på den betydelige belastningen og energiforbruket som følger med ønsket om å ha alt tilgjengelig til enhver tid, også tilgjengeligheten til innhold vi får via plattformer som YouTube, Netflix og Spotify.
Den analoge trenden har de siste årene fått vind i seilene, der engangskameraer og filmruller opplever en renessanse. Selv om den analoge bruken har sine egne klimaproblemer, som bruk av kjemikalier ved fremkalling, kan vi lære noe av den.
Den analoge verdenens begrensninger og tvungne selektivitet i hvilke bilder vi tar og oppbevarer, kan inspirere oss til å bli mer bevisste på våre digitale handlinger. Vi kan bli nøyere med å velge hvilke øyeblikk vi ønsker å forevige i en digital «sky» og hva vi egentlig trenger tilgang til.
Ved å reflektere over hva som virkelig betyr noe, kan vi redusere unødvendig digitalt innhold og avlaste datasentrene og miljøet. La oss prioritere kvalitet fremfor kvantitet, og finne en balanse mellom teknologisk utvikling og bærekraftig praksis. Selv skal jeg rydde opp i min digitale verden, og skape et rom for kun det som har en betydning.
