Lars Elton har anmeldt utstillingen Oltre Terra på Nasjonalmuseet og vært sterkt kritisk til hvordan det norske er oversett. Vi er enig med hans betraktninger, og var i utgangspunktet bekymret for at nettopp dette ville skje.
Vi har forsøkt å argumentere for dette både mot den ansvarlige på museet, Hanne Eide, og mot designerne som har laget utstillingen. Det er mulig at en slik utstilling kunne vært laget «hvor som helst» bare ikke i Norge. Alt det den ikke viser, blir så mye mer tydelig fordi det er så mye som kunne vært vist, nettopp her.
I 2012 bidro vi og prosjektet vi da ledet, Valuing Norwegian Wool, til en utstilling på Kunstindustrimuseet. Vi forsøkte å vise mangfoldet i ull fra norske raser og også mangelen på god bruk av ulla.
11 år etter er situasjonen en annen. Det er et stort mangfold av fantastiske nye produkter i norsk ull, alt fra sko og møbler, til gourmet strikkegarn og vannfiltre for oppdrettsfisk.
Hvorfor er en slik historie viktig? Den viser at ull kan være mer enn global storindustri og masseproduksjon. Å ta vare på lokale råvarer og bygge opp lokale verdikjeder er et av de svært få virkemidlene vi har i kampen mot fast fashion og bruk-og-kast.
Fortellingen om ull kan bidra til å pusle sammen noe av det som har gått tapt i industrialiseringen, verdien av tekstilfiber og klær, og det fantastiske samspillet det er, eller kan være, mellom mennesker dyr og den naturen vi lever i.
Nasjonalmuseet er stappfullt av fantastiske skatter som kan bidra til å forklare ullens plass i norsk historie og i en mulig fremtid for oss alle. Dette gjelder klær og tekstiler som har vart i generasjoner, som er mer funksjonelle, varige og vakre enn det vi i dag tenker er mulig.
Nå bør museet vise at det er et nasjonalt museum og ta ansvar for å rette opp.
I en slik utstilling kunne både våre eldste kunstskatter som har prydet og skapt håp og undring fra vikingens billedfriser, via Baldishol-teppet til dagens unike billedvevtradisjon, der ullens glans og varighet kommer til sin rette, fått en sentral plass. Hvordan overleve i åpne båter på vinterfiske, for eksempel?
I fortellingen om bruken av ull i klær har Norge bidratt med designere av internasjonalt format og formet ikke bare sin samtid, men forståelsen av god påkledning i generasjoner. Foregangspersoner i bruk av ull favner ikke bare designere i særklasse, som Unn Søiland Dale, Per Spook og Julie Skarland (alle nevnt av Elton), men også ullaktivister som Fridtjof Nansen og Vegard Ulvang.
Vil ikke en slik «hurra for ull» utstilling bli i overkant nasjonal og ukritisk? Vi tror ikke det. Vi tror tvert imot at de helt vesentlige diskusjonene som foregår i dag om veien videre, om hva som ikke bare er en grønn fremtid, men en fremtid i det hele tatt, nettopp kunne belyses.
[ Lars Elton: Ingen hadde ventet at Ingrid Røynesdal skulle få direktørjobben ved Nasjonalmuseet ]
Det står mye på spill. Alternativet til å samarbeide med naturens naturlige karbonkretsløp og mangfold av muligheter, er ikke lystig. Vi trenger å vise faktiske, realistiske alternativer, slik som utmarksbeite, inkludert lyngheiene, småskala produksjon, respektfull tilpassing til lokale forhold og til dyrs egenart og egenverdi med god ressursutnyttelse, og kultur for måtehold og nøysomhet.
Vi trenger færre ting, mindre mat og mindre klær, men mye mer takknemlighet for alle de skatter vi er gitt. I prosjektet Amazing Grazing, som NIBIO leder, jobber vi med nettopp dette.
Nasjonalmuseet har ønsket «store navn» og at det ble ull, var helt tilfeldig. Nå bør museet vise at det er et nasjonalt museum og ta ansvar for å rette opp. Første mulighet er på et planlagt seminar til høsten i forbindelse med utstillingen, 21. september.
Men viktigere er at museet fortest mulig tar stilling til hvordan vise mer av egen samling og vår felles historie. Vi ønsker oss en utstilling som får frem den sprengkraften som ligger i god ressursutnyttelse, og som viser frem våre fantastiske skatter, i form av kunst, klær og andre tekstiler.
[ Tom Næss: Finnes det forbedringsmuligheter for Nasjonalmuseet? ]
