Straffens begrensninger

Straff er et fascinerende og interessant fenomen. Det er også et av de farligste virkemidlene vi har som samfunn.

La oss bruke det klokt.

Straffens virkemiddel er stigma og ubehag. Stigma tar i bruk samfunnets sosiale kontrollmekanismer for å holde innbyggerne i sjakk. Du mister jobben, din sosiale arena. Du blir påført skam, du blir mistenkeliggjort.

Dette fører til ubehag hos mottaker, og det er nettopp dette ubehaget som er straffens mål. Det er i dette ubehaget vi tenker at en endringsprosess skal finne sted, at mottakeren av straffen skal tilpasse seg samfunnets normer og verdier nettopp for å unngå dette ubehaget i fremtiden.

Her møter vi på et aldri så lite paradoks i rusreformdebatten. For nettopp dette ubehaget er det mange som bruker rus for å unnslippe.

Slik at vi som samfunn, i vår iver etter å opprettholde normene om at rusmidler er djevelens kost, med vitenskapelig presisjon påfører individene som bryter disse normene det samme ubehaget de i utgangspunktet flykter fra, og forventer at de med dette skal endre seg, og ikke lenger ha et behov for eller ønske om å bruke rusmidler.

I dag ser det ut til å i stor grad være enighet om at de tunge, de straffer vi ikke. Samtidig er det en urovekkende iver for å straffe unge.

I vår iver etter å beskytte ungdommene våre, skader vi dem, og forventer at de skal se lyset. Det blir jo ikke stort mer tragisk enn det.

For å klare å nyttiggjøre seg dette ubehaget til en god endringsprosess, er det en del momenter som må være på plass. Momenter som blant annet handler om psykisk helse og sosial støtte, som vil opptre som beskyttelsesfaktorer i møte med livets utfordringer og fristelser.

Utfordringen for oss som samfunn er at mange av ungdommene som bruker rus, bruker dette for å håndtere risikofaktorer som skaper ubehag i livene deres, som for eksempel psykisk uhelse eller manglende sosial støtte. De vil altså typisk slite med å nyttiggjøre seg ubehaget straffen påfører dem til en positiv endringsprosess.

De blir sittende igjen med enda et nederlag, og opplevelsen av å være enda litt mer fremmedgjort av samfunnet. Et ubehag de ikke vet hva de skal gjøre med, annet enn å ruse det bort.

[ Helsesykepleier: Kjære ungdom, lær å ruse deg som oss! ]

Med andre ord; de har allerede ubehaget, vi trenger ikke påføre dem det.

Vi kan, og bør, heller fokusere på å bygge opp beskyttelsesfaktorer rundt disse ungdommene, slik at de kan få verktøyene til å jobbe med dette ubehaget på en god måte, og skape en positiv endringsprosess, vekk fra rusen.

Endringsprosesser handler først og fremst om tid. At en alternativ løsning blir introdusert på et tidspunkt der individet er mottakelig for dette, på en måte som individet er mottakelig for. I den grad dette kan påvirkes utenfra, er det i form av trygge relasjoner, positive rollemodeller og alternative løsninger som oppleves som realistiske.

Det er nettopp dette sosialt arbeid med unge er, og det er nettopp derfor man ønsker en rusreform som flytter samfunnets reaksjon fra straff til hjelp. Fordi vi vet at straff skader enormt mye, og nettopp risikofaktorer for å bruke rus er også risikofaktorer for å ikke klare å nyttiggjøre seg straffens ubehag.

I dag ser det ut til å i stor grad være enighet om at de tunge, de straffer vi ikke. Samtidig er det en urovekkende iver for å straffe unge. Men de tunge har også vært unge og lovende en gang, og straff er gjerne en av hovedårsakene til at de har endt opp der de er i dag.

La oss prøve å ikke fortsette å gjøre samme feil som har blitt gjort i altfor lang tid. Fordi vi vet at straff skader.

[ «Kom gjerne på skolebesøk, altså, men da uten narkohund og pistol på hofta» ]

[ Barneombudet: Det er behov for at det utredes hvilken rolle og virkemidler politiet skal ha inn i det rusforebyggende arbeidet ]