I 2022 satte Støre-regjeringen ned Energikommisjonen. Kommisjonens mandat var å kartlegge energibehovene og foreslå økt energiproduksjon, med mål om at Norge fortsatt skal ha overskuddsproduksjon av kraft og at norske strømkunder fortsatt skal ha rikelig tilgang på fornybar energi.
Da kommisjonen fremla sin rapport, kunne den fortelle oss at dette mandatet kun var mulig å nå gjennom en massiv utbygging av fornybar energi.
Frem mot 2030 skal Norge kutte 55 prosent av sine utslipp, og i 2050 skal vi – i likhet med resten av verden – ha nådd målet om netto null klimagassutslipp.
Denne klare anbefalingen fra kommisjonen er blitt sterkt kritisert av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i et mye omtalt høringssvar. Her brukes det karakteristikker som både «lite realistisk» og «svært ambisiøs», samtidig som de sier at flere planlagte tiltak «vil ikke bli realisert».
Det viser en innstilling til energiomstillingen vi står overfor som ikke tar innover seg hvilken retning samfunnet vårt er på vei i. Siden Kyotoavtalen ble signert i 1997, og til i dag, har Norge kun redusert utslippene med 4,7 prosent. Vi har åtte år på å øke dette tallet til 55 prosent.
Mange miljøer advarer nå om at det kan bli et svært krevende mål å nå. Flere land rundt oss har kommet langt på veien mot å nå målene sine, mens vi i Norge henger etter.
For å mobilisere evnen til å løse kraft- og klimakrisen, kreves bred politisk enighet.
Det er mange årsaker til at vi ikke har evnet å holde tritt med de land vi liker å sammenligne oss med. En av de viktigste forklaringene er det lave tempoet vi har hatt på utbygging av fornybar energi siden Jens Stoltenberg i nyttårstalen i 2001 kunne fortelle det norske folk at «tiden for nye store vannkraftutbygginger i Norge er over».
Siden det har vekslende regjeringer med ulik farge valgt å prioritere den umiddelbare husfreden foran den langsiktige byggingen av Norge som energi- og klimanasjon. Sist ble dette eksemplifisert da forrige regjering i 2019 innførte full stopp i konsesjonsbehandling av ny vindkraft, noe som først ble opphevet i april i fjor.
Med 20 års manglende utbygging og en energipolitikk laget for en annen tid som bakteppe, er det ikke overraskende at NVE setter seg på bakbeina når det manes fram et taktskifte.
Energikommisjonen kan ta seg friheten til å tenke utenfor rammene for å løse utfordringene vi står overfor, mens NVE ser det annerledes. Det kommer tydelig fram i flere deler av høringssvaret.
[ LO- og Ap-topper: Uten mer kraft, kan vi få mer flom ]
Ansvaret for en ansvarlig energipolitikk som både legger til rette for lavere priser til norske forbrukere og sikrer at vi når klimamålene, ligger uansett bare ett sted. Og det er hos våre folkevalgte politikere. Det er de som må gi NVE beskjed om å endre arbeidsform, måten ulike hensyn avveies på og hastighet på saksbehandlingen.
Det er som FNs klimapanel stadig vekk slår fast om klimakrisen: Problemet er ikke teknisk, det er politisk. Vi vet utmerket godt hvordan vi kan få dette til, men den politiske handlekraften mangler.
Vi så gode eksempler på dette da pandemien rammet Norge. Også helsevesenet er en sektor med stort innslag av byråkratisk treghet. Hindringer for effektivitet som det i andre situasjoner ville vært både «lite realistisk» og «svært ambisiøst» å løse på flere år, ble av helseminister Bent Høie fikset i løpet av få uker.
Når kriseforståelsen og den politiske viljen er til stede, er det nemlig mulig å løse det meste. Da er det ikke evnen det står på.
[ Bitcoinfabrikker i Nord-Norge bruker nesten like mye strøm som Lofoten ]
For å mobilisere evnen til å løse kraft- og klimakrisen, kreves bred politisk enighet. Da må politikerne trekke i samme retning og bli enige om hovedmålene. Derfor må både regjeringspartiene og opposisjonen på Stortinget nå sette seg sammen og bli enige om hvordan vi skal nå klimamålene og hvilke rammevilkår som trengs for å utløse behovet for både kraft og energisparing som Energikommisjonen så tydelig anbefaler.
Først når det har skjedd, er det grunn til å tro at NVE endrer sine vurderinger. Og først da vil den norske fornybarsektoren, som skal gjennomføre energiomstillingen i praksis, ha de forutsetningene som trengs for å løse vår tids største samfunnsutfordring.
[ Jo Moen Bredeveien: Det er tydeligvis store ord og tomme løfter vi skal leve av etter oljen ]
[ Solceller på taket har gått fra å være kun for spesielt interesserte til å bli «allemannseie» ]