Debatt

Jeg «ble» homofil. Jeg ble automatisk mindre verdt

Jeg skal kjempe for min rett, like mye som jeg skal kjempe for din rett, skriver håndballspiller Ola Hoftun Lillelien.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Denne teksten ble først publisert på Facebook, og gjengis med forfatterens tillatelse.

Jeg elsker stedet jeg er vokst opp. Det er et sted hvor jeg alltid har følt meg trygg. Skolen jeg gikk på opplevde at Pride-flaggene de hadde hengt opp ble ødelagt. Det er nå syv år siden jeg gikk ut av skolen i Svelvik. Veien til her jeg er i dag har vært lang, humpete og vanskelig, men ikke minst lærerik.

Jeg ville aldri trodd at gutten på bildet, som elsket håndball og som trengte tannregulering, en dag skulle måtte være redd for å leie kjæresten sin på gaten, redd for å bli slått ned, hans familie skulle være redd for at han skal bli angrepet og at han i mange settinger møter motstand, hat og i verste fall vold. Alt dette fordi han elsket en av samme kjønn.

Jeg har tatt på meg kampdrakta, tatt ekstra mye klister på fingrene, og jeg griper ekstra rundt det jeg virkelig bryr meg om: kjærlighet, inkludering og mangfold.

Det siste året har det vært en omveltning i mitt liv. Jeg «ble» homofil. Jeg ble også da automatisk kriminell i 69 land. Jeg ble også automatisk «pedofil og drev med seksualisering av barn». Jeg ble automatisk mindre verdt. Jeg ble automatisk et mål for terrorister og grupper som ikke aksepterer min kjærlighet. Kommentarfelt på Facebook ble min verste frykt og fiende. Plutselig ble alt veldig realistisk og nærme meg. Er jeg i fare var spørsmål familien min stilte meg. «NEI!» svarte jeg dem.

Jeg skulle gjøre meg klar for min første Pride i fjor. Redd, stolt og utslitt. Det ble aldri den markeringen jeg ønsket eller trodde det skulle bli. Jeg fikk aldri oppleve den kjærligheten. Vi opplevde kuler, hat og redsel den dagen vi egentlig skulle hoppe rundt i en euforisk lykkerus for at «dette er meg og jeg er STOLT!»

Jeg har tatt på meg kampdrakta, tatt ekstra mye klister på fingrene, og jeg griper ekstra rundt det jeg virkelig bryr meg om: kjærlighet, inkludering og mangfold. Mitt lag har plass til alle. Vil du være med? Jeg skal kjempe for min rett, like mye som jeg skal kjempe for din rett.

Min siste oppfordring: du trenger ikke å skrike høyest og ta mest plass. Men vis at du er en lagspiller, vis at du er en trygg kaptein som vil være med å styre laget inn til seier! For hvis det er en ting jeg har lært i lagidrett, så er det at man aldri er bedre enn det svakeste leddet. Alle skal med! JAAA til kjærlighet!

Håndballspillere i kamp

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt