Etter Montreal: Et nytt verdisyn på naturen

5. juni er verdens miljødag. Da bør vi minnes budskapet som naturkrisemøtet i Montreal før jul ga verden: Vi kan ikke lenger se på natur som noe vi kan forbruke fritt – til nedbygging, veier og andre inngrep.

I stedet bør natur betraktes som en dyrebar ressurs.

Bevaring av natur er faktisk en forutsetning for en god fremtid. Det betyr at gamle holdninger til natur må snus «opp-ned».

Fra nå av må det som er igjen av natur passes godt på. Ikke bare det – vi må også forsøke å reparere skadet og ødelagt natur.

Så lenge det var «overflod» av naturområder på kloden kunne menneskene stadig ta for seg av nye arealer uten risiko: Hogge skoger, drenere våtmarker, gjennomskjære de siste villmarker eller utvide byer på bekostning av artsrik natur. Men nå er ekte natur blitt en knapp ressurs.

Varslene fra FNs naturpanel har vært tydelige. Bestandene av ville virveldyr er blitt kraftig redusert i løpet av de siste 50 årene.

For menneskenes friluftsliv og rekreasjon er sammenhengende, variert natur et velferdsgode for både bygdefolket og tilreisende.

Mesteparten av klodens arealer er nå sterkt påvirket av menneskelig aktivitet. Naturens evne til å oppta klimagasser er blitt svekket. Økosystemer både i havet, i ferskvann og på land sliter med å fungere og er blitt mindre produktive.

Av verdens cirka åtte millioner arter, er en million i faresonen. Viktige økosystemtjenester som pollinering og produksjon av rent vann er truet. Verden er ved et vendepunkt der vi både må redde de naturarealene som er igjen, og samtidig restaurere skadet og ødelagt natur der det er mulig.

FN har betegnet perioden 2021–2030 som tiåret for restaurering av natur. Og nå nylig – budskapet fra Montreal om at så mye som en tredjedel av natur til lands og til sjøs bør underlegges en eller annen form for vern. Til nytte for alt annet liv, og til nytte for menneskenes fremtid og interesser.

Naturkrisen henger tett sammen med klimakrisen. Det er ikke nok å stabilisere klimaet dersom økosystemene kollapser. Og en fungerende natur – en grønn klode – trengs for å oppta og omsette klimagassen karbondioksid.

[ Så å si daglig får Kystverket varsel om utslipp som fører til akutt forurensning. Tidligere utslipp har etterlatt seg tusenvis av døde sjøfugler ]

I dag forsterker dessverre de to krisene hverandre. Vi må over i en situasjon der vi bekjemper begge krisene samtidig. Klarer vi det, vil tiltak i den ene krisen være nyttig for å bekjempe den andre.

Hva vil et nytt verdisyn på naturen bety for praktiseringen av Montreal-forpliktelsene i Norge? Og hvordan skal vi klare å omsette internasjonale løfter til virkeligheten, som i stor grad dreier seg om arealforvaltning? For dette blir en kamp om arealene.

Den kampen kommer i stor grad til å foregå i kommunene. Alle norske arealer ligger i kommuner. Alle viktige naturtyper, og alle rødlistede arter, befinner seg i kommuner. Og det er kommunene som har hånd om den viktige plan- og bygningsloven, den som besegler arealenes skjebne.

Hittil har kommunene hatt stor frihet i å bruke og forbruke natur, med et lokalt perspektiv. Den friheten blir nå kraftig utfordret. Man må tenke på en helt ny måte.

[ NINA-forskere: Økonomien i helsevesenet lyser rødt. Hvorfor ikke tenke mer grønt for å forebygge sykdom? ]

Se for deg en kommune som tenker slik: La oss få oversikt over våre ulike naturtyper, deres verdi for biomangfold og klima, hvor det ennå finnes sammenhengende naturområder, og hvor vi har de siste kommunale «villmarker».

En slik oversikt vil vise kommunens «naturkapital», men med en ny betydning av ordet kapital. I tillegg tar vedkommende kommune kontakt med nabokommunene for å se om naturarealer på begge sider av kommunegrensene bør bevares for å redde større, sammenhengende naturområder. I stedet for å starte med å lage utbyggingsplaner, starter man altså med å lage en oversikt over naturverdiene.

Bevaring av sammenhengende, større naturområder bør bli et viktig mål i fremtidig naturforvaltning. Det sikrer leveområder for arealkrevende arter, gir dyrelivet den nødvendige ro i forplantningstiden, og bevarer den naturlige vekslingen av naturtyper i terrenget.

I en mosaikk av myr, vassdrag og skog har for eksempel storfuglen spillplassene i gammelskogen, mens kyllingene vokser opp på myrflatene og langs vassdragene. Hvis kommunen ikke lenger kan tilby gode jakt og fiskemuligheter, er det et tap. Fuglelivet ellers er ofte rikt i ulike kantbiotoper, og floraen skifter karakter i overgangene mellom fuktig og tørt.

[ Penelope Lea og WWF: Hvis vi taper kampen om et bærekraftig hav, har vi tapt kampen for en bærekraftig verden ]

Store arealer har dessuten flere arter, større og mer levedyktige bestander av hver art, og er mer motstandsdyktig overfor slitasje. Ikke minst: For menneskenes friluftsliv og rekreasjon er sammenhengende, variert natur et velferdsgode for både bygdefolket og tilreisende. Tilgang til naturkvaliteter bygger livskvalitet.

Med et kvalitetstilbud på natursiden tar kommunen et langsiktig grep. For ekte natur har ekte verdier – på mange måter. Vi kan legge til verdien av myrer og våtmarker som karbonlagre, som flomdempere, eller som kilder til rent vann i tørkeperioder. Bevaring av natur har verdi både for artsmangfoldet, for klimaet og for menneskenes trivsel.

Tre administrative grep er nødvendig for å lykkes i å forvalte naturarealene på en ny måte. For det første må Klima- og miljødepartementet få tilbake planavdelingen, som Erna Solberg i 2013 flyttet til kommunaldepartementet.

For det andre må statsforvalterne få tilbake sin myndighet og veilederrolle overfor kommunal arealdisponering. Den funksjonen ble kraftig svekket av nevnte regjering.

For det tredje må alle kommuner få velutdannede miljøvernledere som kan tenke økologisk og langsiktig. Først da har vi en kommandostruktur og kompetanse i norsk naturforvaltning som kan praktisere et nytt verdisyn på naturen. Først da kan forpliktelsene i Montreal-avtalen omsettes til konkret handling.

[ Amerikas største saltvannsinnsjø er i ferd med å forsvinne ]

[ Bjørner blir burgere: – Dette er ikke kjøtt ment for å spises ]