God nasjonal politikk å øke avhengigheten av supermakten USA?

Lederen for Forsvarskommisjonen, Knut Storberget, inntok for en tid tilbake en pressekonferanse i en slags overlegen moralsk posisjon.

Han tok til orde for hva som i de fleste politiske kretser vil være å slå inn vidåpne dører. Gjennom en patosfylt appell handlet det om kraftig økning av forsvarsbudsjettet.

Hvis rådene blir fulgt, vil det allerede neste år innebære en pris på 70 milliarder per år. Kritikere mener det vil føre flere andre poster på budsjettet i sparebluss-posisjon.

Det er likevel ikke den viktigste baksiden ved den medaljen en skinnende og opprustet norsk militærmaskin vil utgjøre.

Regjeringen Solberg ga i sin periode grønt lys for at USA fikk fire baser på norsk jord. For Sør-Norge sin del er Rygge flyplass i så måte interessant. Bak et røykteppe av begreper og nye navn, greide regjeringen å få dette gjennom uten nevneverdig motstand. Det var få kritiske røster.

Noen tok likevel til orde for å kalle dette ved sitt rette navn: Det var et brudd med basepolitikken til Gerhardsen, og muligvis også et brudd med hva som sto i forlengelsen av denne politikken: Atomvåpenfrie soner i Norden.

For oss som er opptatt av et atomvåpenfritt Norge vekker dessverre dette gamle minner.

Dikteren Georg Johannesen var på senere år opptatt av å løfte fram det nasjonale Venstre som et ideal. Dette sto for ham i kontrast til det han kalte for Nato-Norge. (Litteraturens norske nullpunkt, Georg Johannesen, Oslo 2000)

Johannesen viste til Jens Arup Seip sin inndeling av nyere norsk historie. Forskjellen mellom før og etter krigen ble skildret som overgangen fra venstrestat til ettpartistat. Med skiftet etter krigen kom et nytt syn på hvordan man skulle tolke arven fra 1905. (Fra embetsmannsstat til ettpartistat og andre essays, J.A. Seip, Oslo 1963)

Tor Bomann-Larsen siterer statsminister Gunnar Knudsen i sin biografi om kong Haakon. I biografien nevnes det at Haakon var ivrig etter å få Norge med på engelsk side under første verdenskrig. Gunnar Knudsen hadde svart: Du tenker alt for engelsk Haakon, du bør tenke mer norsk. (Kongstanken, Tor Bomann-Larsen, Oslo 2017)

Nasjonalt bevisste statsministre som Gunnar Knudsen og Christian Michelsen ville ha nasjonal uavhengighet, også når det gjaldt forsvarspolitikk. En sjøkrigsskoleutdannet offiser fortalte meg at norske kystfestninger ble så godt bygd ut i mellomkrigstiden at Norge var en uinntakelig festning. Hvorfor ble landet da likevel hærtatt? Jo, fordi det var svik og NS-sympatier hos offiserene, var hans korte svar.

[ Jo Moen Bredeveien: Verdens største krigsskip er på besøk i Oslo. Og minner oss om at verden er et skummelt sted i 2023 ]

Svenske forskere mener i en bok at det var England som var mest ansvarlig for å dra Norge ut av nøytraliteten. Det tyske angrepet kom som et svar på et press fra engelsk side (9. april Nazitysklands invasjon av Norge, Michael Tamelander og Niklas Zetterling, Oslo 2001). Likevel valgte samtlige norske regjeringer etter krigen en ny og tettere kurs overfor England og USA.

Her var det Georg Johannesen svingte sin moralske røst: Etterkrigstiden var et brudd med den nasjonale linja fra før krigen. Ettpartistaten ble unasjonal der venstrestaten hadde vært nasjonal. De siste åras raske utvikling har forsterket og forstørret denne utviklingen.

Rygge flyplass er gjennom den nye avtalen blitt USAs territorium. Der hersker ikke norsk jurisdiksjon, men amerikansk. Avtalen er omgitt av et skjær av uklarhet og lite åpenhet. For oss som er opptatt av et atomvåpenfritt Norge vekker dessverre dette gamle minner.

Da hangarskipet USS Iowa besøkte Oslo i 1985 skapte dette begeistring på borgerlig hold, men misnøye blant aktivister og venstresidefolk. Skipet ble møtt av demonstranter fra Blitz-miljøet og fra Sosialistisk ungdom. Det ble holdt som sannsynlig at skipet hadde kjernefysiske våpen ombord.

[ Dagsavisen mener: Vi må lytte til Forsvarskommisjonens varselrop. Men pengene bør ikke tas fra velferdsbudsjettet ]

På den tiden var det kjent at et besøk fra USAs marine til norsk havn innebar mulige brudd på norsk atomvåpenpolitikk. Amerikanske myndigheter nektet å bekrefte eller avkrefte om det var slike våpen om bord.

På lignende vis vil det sannsynligvis være umulig å få bekreftet eller forhindret mulige brudd på norsk atomvåpenpolitikk når USA gis tilgang til områder på norsk jord. Denne taushetens går inn i et mønster.

Reykjavik-avtalen mellom Reagan og Gorbatsjov utgjorde en god utvikling, den vedvarte i mange år. Ved avtalen som fjernet kort- og mellomdistanseraketter fra Europa, ble den daglige atomvåpentrusselen kraftig redusert. Etter hvert var det klart at atomstridshoder ikke lenger truet mål i Norge.

Russlands nylige utplassering av taktiske atomvåpen i Belarus kom som et svar på USAs nye utplasseringer i en rekke Nato-land. Resultatet som ble oppnådd mellom Sovjet og USA er altså satt i spill.

Da hangarskipet USS Iowa besøkte Oslo i 1985 skapte dette begeistring på borgerlig hold, men misnøye blant aktivister og venstresidefolk.

I lys av dette har fire baser til USA på norsk jord et skjær av tragedie og mulig trussel over seg. Hvem garanterer at det ikke finnes atomvåpen?

Spørsmålet vil sannsynligvis bli møtt med taushet, akkurat som ved besøk av amerikanske marinefartøy til norske havner på 1980-tallet. Slike baser vil kunne gjøre Norge til et mål for russiske raketter for første gang på mange år.

Man kan derfor spørre seg om Storberget med sine råd om økte forsvarsbevilgninger står som patriot eller posør. Det blir særlig klart når vi ser på gullstandarden fra det nasjonale Venstres tid. I Storbergets tale manglet en vurdering av hva økt avhengighet av USA vil bety for Norge.

Den siste tiden har et imponerende hangarskip ligget til anker i Oslo. Blitzere eller andre demonstranter står ikke lenger i strandkanten. Skipet skal visstnok videre opp langs kysten. Ved passering av Christian Michelsen sin gamle statsministerbolig i dragestil ved Bergen vil kanskje kløften mellom de nasjonale mål hos det gamle Venstre og dagens realitet bli fysisk synlig? Den en gang så staselige boligen som en husmannsstue å se i kontrast til dette veldige skipet?

En representant for det offisielle Norge fortalte i en nyhetssending at skipet symboliserer trygghet for det norske folk. Det ble ikke nevnt at besøket også utgjør en mulig trussel i form av et brudd på norsk politikk og tradisjon rundt atomvåpenfrie soner.

[ Kjell Werner: Vi må ta inn over oss den nye og dramatiske situasjonen ]

[ «Atomtrusselen kjennes mer prekær enn på lenge, men troen på en verden uten atomvåpen slukner ikke» ]