Gapet mellom informasjon som framkommer i rekrutteringsfasen og virkeligheten for fosterforeldre, er så stort at jeg påstår at godtroende mennesker lures inn i fosterhjemsoppdrag på falske premisser.
Fosterforeldre har ikke engang rett til innsyn i vurderinger man er en del av.
Jeg har i mange år blitt provosert av å lese kreative reklamer der det søkes etter fosterhjem. Det søkes etter ledig rom, matpakkesmører, vanlig familie, en som kan sette på plaster, noen som kan sette grenser med mer. Det er min erfaring at det mangler vesentlig informasjon.
Som fosterhjem har vi vært gjennom godkjenningsprosesser, kurs og veiledninger. Svært lite/ingenting av dette har forberedt oss på hvordan det faktisk er å være oppdragstakere for barnevernstjenesten.
Det søkes etter «vanlige» hjem. Disse «vanlige hjemmene» skal følge opp traumer som barna har med seg ved plasseringer, og reaksjoner og eventuelle traumer som påføres av samvær og møter gjennom plasseringen, i tillegg til det vanlige hjem gjør med sine biologiske barn.
Vi var et vanlig hjem før vi ble fosterhjem, men ikke lengre. Vanlige hjem har ikke saksbehandlere på møter, tilsyn, samvær, samarbeidsmøter med mer.
Nå opplever vi å være et offentlig hjem.
Det er min påstand at fosterhjemsomsorgen fungerer på tross av det offentliges medvirkning, ikke på grunn av.
Det er fint om det offentlige kan slutte å sammenligne oss med urealistiske idealer. Sammenligningen med vanlige hjem, der omsorgsgiverne har innsynsrett, medvirkningsrett, beslutningsrett og klagerett, og uten svingdør for det offentlige, forsterker bare følelsen av det offentliges manglende forståelse for fosterforeldre i Norge.
Det er fosterhjemsavtalen som ligger til grunn for fosterforeldrenes oppdrag. Avtalen beskriver fosterforeldrenes plikter, og sier lite om barnevernstjenestens plikter. Det mangler opplysninger om at fosterforeldre stort sett ikke har rettigheter til å følge opp fosterbarnet.
Det mangler opplysning om at fosterforeldre må kjempe for barnet mot systemet som har det juridiske ansvaret for barna, at fosterbarn ikke har noen som helst fortrinn eller andre tilgjengelige øremerkede ressurspersoner når det gjelder oppfølging av sine behov, og beslutninger som angår barnet tas av en (fremmed) saksbehandler.
[ Forfatter Alex Schulman: – Jeg var den gutten ingen ville ha ]
Fosterhjemmene må forholde seg til stadige bytter av saksbehandlere, fosterforeldre har ikke vern mot gjengjeldelser om det skulle oppstå uenigheter, og fosterforeldre har ingen innsynsmuligheter i saken eller det som skrives om oss.
Manglende rettigheter er også noe som har blitt påpekt i Norsk Fosterhjemsforenings høringsinnspill til ny fosterhjemsforskrift.
Vår erfaring er at saksbehandlere ofte vet bedre enn oss hvilke behov fosterbarnet har, og det er slitsomt med stadige kamper for å bli trodd. Jeg får en følelse av å være vanskelig når jeg stiller kritiske spørsmål, er fortvilet eller ber om hjelp, og opplever av fokuset flyttes fra sak og over på meg som person.
Det mangler opplysninger om at fosterforeldre sliter seg ut på å kjempe for fosterbarnet sitt overfor systemet. Det mangler også informasjon om at mange fosterbarn opplever utilsiktede flyttinger som følge av blant annet manglende oppfølging og styrking av fosterhjemmene.
Jeg skulle også ønske at jeg hadde blitt forberedt på å bruke avspasering, ferie og egen sykemelding for oppfølging av fosterbarnets behov i krevende perioder.
Rekrutteringskampanjene mangler mye sentral informasjon om virkeligheten til fosterforeldre, og jeg mistenker at grunnen til dette er at de færreste ville blitt fosterhjem om de hadde visst hvordan de faktiske rammene for oppdraget er.
Jeg opplever ikke at barnevernstjenesten og jeg er i et samarbeidsforhold. Da jeg ble fostermor trodde jeg at vi som fosterhjem og barnevernstjenesten skulle samarbeide til det beste for barnet, men i virkeligheten opplever jeg at det er fosterforeldrene som skal samarbeide med barnevernstjenesten, og en eventuell gjensidighet gjelder utelukkende når det passer barnevernstjenesten.
Samarbeidet er i praksis en endeløs maktdemonstrasjon i offentlig regi.
Rekrutteringen av fosterhjem bør realitetsorienteres, og fosterforeldrenes rettigheter bør styrkes slik at vi får mulighet til å stå opp for barnet.
Jeg blir stadig evaluert, og det skrives ned ting, men jeg har ikke innsynsrett i noen av vurderingene. Jeg kjenner ingen andre områder i vårt demokratiske land der slikt foregår.
Hvordan er det ment å skape et godt samarbeidsklima? Hvordan rekruttere ressurssterke fosterforeldre til oppdrag med slike udemokratiske arbeidsvilkår?
I en brukerundersøkelse i regi av Norsk Fosterhjemsforening i 2022 sa 78 prosent av fosterhjemmene at de ikke vil, eller er usikre på om de vil gå inn i et nytt fosterhjemsoppdrag. 48 prosent svarte at de ikke vil, eller er usikre på om de vil anbefale andre å bli fosterhjem. Resultatene fra årets undersøkelse ble nylig offentliggjort, og tallene fra denne viser henholdsvis 74 og 57 prosent på disse to spørsmålene.
Dette er sterke signaler på at fosterhjemsomsorgen ikke fungerer tilfredsstillende, og at det foreligger systemsvikt.
[ Åtte år gammel kom Ann Helen i fosterhjem: – Nå drar jeg til ingenmannsland, skrev hun ]
Rekrutteringen av fosterhjem bør realitetsorienteres, og fosterforeldrenes rettigheter bør styrkes slik at vi får mulighet til å stå opp for barnet. Det er min påstand at fosterhjemsomsorgen fungerer på tross av det offentliges medvirkning, ikke på grunn av.
På bakgrunn av egne erfaringer, påstår jeg også at det er et enormt gap mellom virkeligheten fosterforeldre arbeider under, og informasjonen som kommer fram ved rekruttering, godkjenningsprosess og kurs.
De faktiske vilkårene gjøres ikke kjent. Jeg mener derfor at naive mennesker med ønske om å stille opp for andres barn, rekrutteres inn i oppdrag på falske premisser.
Fosterhjemskrisen må løses reelt. Det gjøres ved å løse utfordringene som er kjent for myndighetene, ikke ved å dekke dem til, eller selge inn falske premisser.
[ Civita-rådgiver: Barnevernet svikter for ofte. Men det skyldes ikke at det fins private aktører ]