Hånd i hånd med døden

I år startet jeg som frivillig i våke- og nærværstjenesten. Dette er en tjeneste som skal sørge for at mennesker på sykehus ikke skal dø i ensomhet og tilbyr et medmenneskelig nærvær til livets siste øyeblikk.

Noen som kan bekrefte at det sitter noen der som ønsker å forstå det døende menneskets behov, og som vil hjelpe dem å møte sin død. For visste du at hørselen fungerer selv når kroppen ikke responderer?

Kanskje er pårørende i en annen by eller at mennesket ikke har noen rundt seg.

Da kan vi som våker være en som holder hånden til den døende, kanskje synge en av pasientens favorittsanger og skape ro til siste stund.

Døden kan strekke seg langsomt eller komme fort. Kanskje må man våke på omgang sammen med familien, fordi tiden ikke strekker til og livet ikke kan settes på pause når man aller helst ønsker det.

Men hva om vi trengs en dag vi ikke er på vakt?

[ Hilsen fra en som kjenner helsevesenet altfor godt: Isolasjonen er kanskje det verste ]

FNs erklæring om den døendes rettigheter forteller at vi har rett til å slippe å dø alene. Vi som har arbeidet på sykehjem og sykehus vet så altfor godt hvordan tiden ikke strekker til. Tiden går fra oss allerede ved vaktstart og det er ikke sjelden at lunsjen må utgå.

Problemet ligger altså ikke på ansatte, men på ressurser, redusert bemanning og ledelse. Vi trenger lovfestet fastvakt for terminale pasienter!

Vi har en rett til å få dø i fred og med verdighet. Men hvordan vet vi om det var fredelig eller verdig, hvis pasienten dør i ensomhet?

Jeg har opplevd hvor fredelig og naturlig en død kan være. Men å måtte gå fra noen som kjenner på frykt og angst før døden, er langt fra verdig.

[ FFO: Vi kan ikke klandre eldre demente for å bråke og utagere, men vi kan klandre ansvarlige myndigheter for å plassere unge sårbare mennesker i situasjoner som dette ]

[ «De gode erfaringene tilsier at denne typen kunst- og kulturopplevelser burde vært tilgjengelige for enda flere som lever med demens» ]