De fleste av oss er stolte av den norske velferdsstaten. I 1967 kom lov om folketrygd og ga oss trygghet om at staten er der for oss. Dessverre er den ikke der for alle når livet rammer.
Vi tenker da på gruppen unge personer under 50 år som plasseres på sykehjem mot sin vilje. De er ikke så mange, men de finnes. Selv om Stortinget har vedtatt at dette ikke skal skje. Noen sies å være der frivillig, andre mot sin vilje. Vi spør oss – hvilket alternativ er blitt presentert de som er der frivillig?
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/UFYHZXSUEVFZ7IJUSSILDIN73I.jpg)
En av de unge menneskene som er på helsehus mot sin vilje er Aurora, som mange har blitt kjent med gjennom media. Aurora har alvorlig grad av ME. Personer med ME er svært sårbare, og noen er helt pleietrengende. Dog er det variasjoner i alvorlighetsgrad.
Aurora er en kvinne på 25 år som har tilbrakt de siste 15 månedene av livet sitt på Ullern Helsehus mot sin vilje.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/2K43KBHYPBHULNT7ZK46JZP73E.jpg)
Samtidig står eldre i kø for å få plass. Inntil sykdommen rammet Aurora for fullt i 2019 var hun en helt alminnelig ung kvinne som var i gang med studier og planer for fremtiden. Overgangen fra Aurora i 2019 til Aurora i 2023 har vært enorm. At hun nå må tilbringe dagene sine på et helsehus beregnet på eldre, ofte demente pasienter var aldri en del av hennes plan.
«Det verste med å ligge mot sin vilje på sykehjem er å vite at man ikke er alene som ung om verken det eller å mangle en hjemreisedato. Min eneste feil var å bli veldig syk på feil adresse og dum nok til å be om hjelp. For det ble jeg stengt inne i snart et og et halvt år.» (Aurora, 25)
ME er en sykdom som kan ramme hardt. Dessverre er kunnskapen om ME noe begrenset og hjelpeapparatet har ikke alltid gode nok tilbud til den ME-syke. Til tross for manglende kunnskap vet vi noe. Personer med ME er sårbare for manglende tilpasning av omgivelsene og feilbehandling. Det skaper stress som kan forverre tilstanden. For eksempel tilbringer mange ME-syke sin hverdag med øreklokker og bind foran øynene.
Det er en grunnleggende menneskerett å selv bestemme hvordan man vil bo og leve. Det betyr at tvangsbosetting er et rettighetsbrudd.
For mange som Aurora tolereres ikke lyd eller lys, eller andre sanser som berøring. Det er lenge siden Aurora tålte en klem. Du trenger ikke være rakettforsker for å forstå at det å plassere unge sårbare mennesker med ME på sykehjem med eldre, ofte demente mennesker ikke er veien til bedring av helsen.
Vi kan ikke klandre eldre demente for å bråke og utagere, men vi kan klandre ansvarlige myndigheter for å plassere unge sårbare mennesker i situasjoner som dette. De ansatte har ikke kompetanse i unges helse, psykisk helse eller sykdommer som debuterer hos unge.
For eksempel har Aurora ikke fått bind av helsehuset, men heller blitt tilbudt bleie, eller å blø i senga. Derfor er det Auroras venner som kjøper bind til henne.
[ Marian Hussein (SV) mener ME-syke blir mistrodd: – Vi kan ikke sitte og se på i stillhet ]
Det er en grunnleggende menneskerett å selv bestemme hvordan man vil bo og leve. Det betyr at tvangsbosetting er et rettighetsbrudd.
Nå er det ikke slik at det eneste tilbudet som eksisterer for unge mennesker med alvorlige sykdommer er sykehjem. For ME-syke eksisterer Røysumtunet, som Aurora har bedt om å få opphold på. Det er et habiliteringssenter som har spesialisert seg på å behandle personer med ME.
Dessverre har man ikke rett på opphold på habiliteringssenter. Heldigvis er det også mulig å gi et forsvarlig tilbud hjemme, gjennom tilpasset bolig og BPA (brukerstyrt personlig assistanse). En personlig assistent vil kunne hjelpe Aurora med å få nødvendig hvile, ro og trygghet i tillegg til assistanse til å trene og forsøke å komme seg tilbake til det livet hun skulle ha levd.
Aurora tror ikke på at hun får komme hjem før hun faktisk har døgnbemannet BPA ved sin side og kan låse døra i sitt eget hjem. Sånn som det skulle vært for to år siden da hun ba om hjelp.
Praksisen med tvangsplassering på sykehjem kan ikke fortsette. Dessverre bevilger ikke Auroras hjemkommune penger til behandling ved Røysumtunet eller nok BPA-timer. Enda verre er det at mens vi venter på at noe skal skje, blir Aurora dårligere og dårligere.