Hva skal til for å bli studiekompetent?

I Dagsavisen (opprinnelig FriFagbevegelse, red.anm.) 28. mars 2023 kan vi lese om Henrikke Tresselt som har fagbrev som helsefagarbeider, videreutdanning og 17 års erfaring som barnepleier. Henrikke drømmer om å bli sykepleier, men hennes realkompetanse er ikke god nok for opptak til sykepleierutdanningen.

Sykepleierutdanningen mener hun må ta opp fag fra videregående skole for å bli tilstrekkelig studiekompetent.

Dette skjer i en tid der realkompetanse skal vurderes og verdsettes, og fagopplæringen tilpasses arbeidslivet enda mer gjennom Fagfornyelsen (LK20). Samtidig stiller Fullføringsreformen kritiske spørsmål til hvor vidt ungdom med tradisjonell generell studiekompetanse er tilstrekkelig studiekompetent.

OG; Henrikke drømmer om å bli sykepleier. Midt i en tid hvor sykepleiere rømmer fra yrket sitt.

Det mangler så mye helsearbeidskraft i Norge, at helseminister Ingvild Kjerkol ikke ønsker å diskutere bemanningsnormer for eldre, ettersom vi aldri vil få nok hender.

Helsefagarbeidere har kloke hoder og kyndige hender, og kan omsorg, noe de har lært gjennom et fireårig utdanningsløp og praktisk erfaring. Henrikkes fagskoleutdanning innen barnepleie, med etterfølgende arbeidslivserfaring, kommer i tillegg.

Noen dager er helsefagarbeidere gode nok for sårstell når sykepleiere ikke har tid – andre dager tar sykepleieren oppgaven selv fordi han tross alt har høyest utdanning.

Helsefagarbeidere utvikler realkompetanse innen helse- og oppvekstsektoren over år – kompetanse som bør verdsettes både i arbeidslivet og som grunnlag for opptak til, og avkorting av videre utdanning.

Realkompetanse er alt du kan. Taus kunnskap og dyktighet kan ikke enkelt dokumenteres gjennom vitnemål og kompetansebevis. Dette synliggjøres blant annet ved praktisk klokskap hos helsearbeidere som møter syke mennesker.

Gjennom omsorg og godt håndlag, hjelper helsefagarbeidere pasienter med å ivareta ernæringsinntak og personlig hygiene. Slik kompetanse utvikles i profesjonsfellesskapet, gjennom mengdetrening og refleksjon over egen praksis. I tillegg er kompetanse overlappende, og har stor overføringsverdi mellom yrkene i helse- og oppvekstsektoren.

Vår utfordring og bønn, både til sykepleierutdanningen og alle som jobber med inntak til høyere utdanninger i Norge, er å ta søkernes realkompetanse på alvor.

Sykepleierutdanningen underkjenner Henrikkes realkompetanse. Den vurderes som ikke tilsvarende eller like god som 19-åringenes generelle studiekompetanse. Har Henrikke virkelig ikke tilegnet seg tilstrekkelig norsk- og matematikkompetanse gjennom sin utdanning og arbeidserfaring?

Henrikkes opplevelse med sykepleierutdanningen er ikke unik. Det finnes mange lignende eksempler på underkjennelse av realkompetanse ved søknad og opptak til høyere utdanning.

Helsevesenet er hierarkisk oppbygd. Tittelskiltet kommer først. Helsepersonelloven vektlegger kompetanse til å utføre oppgaver med god kvalitet. Kompetanse i helsetjenesten handler om mer enn å måle blodtrykk, dele ut medisiner og sette injeksjoner. Kompetanse er å tilegne seg og anvende kunnskaper og ferdigheter for å løse faglige utfordringer.

Det innbefatter å forstå, reflektere og kritisk vurdere, uansett hvor i hierarkiet man måtte befinne seg. Det handler om profesjonell omsorg.

[ Hilsen fra en som kjenner helsevesenet altfor godt: Isolasjonen er kanskje det verste ]

Flere helsefagarbeidere har fordypet seg gjennom fagskoleutdanning. En helsefagarbeider med barnepleierutdanning som Henrikke, har 2 år i skole + 2 år som lærling + 60 studiepoeng fra fagskolen + arbeidserfaring. Dette er en lang læringsreise, og kompetanse vi både har behov for, burde verdsette og anerkjenne.

Fagarbeiderne bør få ansvar for, og tillit til å utføre flere og mer komplekse arbeidsoppgaver i helsetjenestene. De bør også få avkortet sykepleierutdanning i tråd med allerede opparbeidet realkompetanse, som tilsvarer deler av sykepleierutdanningen. At slike fagfolk er kvalifisert for opptak til sykepleierutdanningen, burde det ikke være noen tvil om.

Behovene i helsevesenet er så store og overveldende, at tiden må være kommet for å bruke alle krefter i kampen for å sikre kvalitet i helsetjenestene. Sykepleierforbundet bør støtte sine helsefagarbeiderkolleger og kjempe sammen om best mulig kvalitet i helsetjenesten.

[ «Det holder ikke med spede forsøk på å framsnakke dette som karrierevei. For det er viktig å snakke sant» ]

Så hva skal til for å kunne gjennomføre høyere utdanning?

Vår utfordring og bønn, både til sykepleierutdanningen og alle som jobber med inntak til høyere utdanninger i Norge, er å ta søkernes realkompetanse på alvor. Høyere utdanning mangler i dag systemer for å vurdere og anerkjenne kompetanse. Realkompetansesøkere møter i dag et system som kun vurderer formalkompetanse – kompetanse dokumentert på papir.

Det fører til at søkeres reelle og helhetlige kompetanse, tause kunnskap, matte- og norskkompetanse som inngår i profesjonell omsorg, ikke vurderes. Samfunnet mister med dette verdifulle ressurser.

Er det mulig også uten generell studiekompetanse å gjennomføre høyere utdanning? Kan kompetanse som for eksempel å gå på jobb og ha ansvaret for syke mennesker over tid, være grunnlag for utvikling av også teoretisk kunnskap? Kan det også ha lik verdi med den kompetansen elever utvikler gjennom å bestå skolefagene i dagens formelle generelle studiekompetanse? Hva trenger studenter ved dagens moderne studier egentlig for å gjennomføre studiene på en god måte?

Et viktig spørsmål til høyere utdanningssektor er: Hvordan ivareta samfunnsansvaret for å anerkjenne den realkompetansen som ikke er dokumentert på papir? Dette er spesielt interessant nå i tider med altfor for få hender, hoder og hjerter både i helsevesen og innen andre fagområder.

Vi frykter at samfunnet mister ressurser ved ikke å verdsette fagfolks realkompetanse. Henrikkes tilfelle er bare ett av mange eksempler. Og hvem vet, kanskje hun er mer studiekompetent enn mange av de som starter sykepleierutdanningen rett fra videregående skole?

[ LO-nestleder og sykepleier: Det er de ansatte som er gullet i norsk helsevesen ]

[ Endre Makra-Stenkløv: Likebehandling for hvem? ]