I sin tekst «Dette er tornen i øyet på venstresida», maner stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde fra Høyre fram fortellingen om den fryktelige venstresiden, som av helt uforståelige grunner vil begrense private helseaktører.
Hun virker å undre seg over hvorfor Arbeiderpartiet vedtok at regionale helseforetaket kan si nei til etablering av en privat selskaper på landsmøtet for en knapp uke siden: Handler det om at det offentlige helsevesenet er sjalu på de private? Liker ikke venstresiden kvalitet? Eller handler det rett og slett om at Arbeiderpartiet tror private helseforetak er onde?
Jeg er ikke medlem av Arbeiderpartiet, eller var en del av Arbeiderpartiets diskusjoner på landsmøtet. Men jeg er dypt bekymret over det Arbeiderpartiet endelig har tatt på alvor: Et todelt helsevesen, som i stadig større grad domineres av private aktører, og behovet for private helseforsikringer for å få den hjelpen du trenger.
Et helsevesen hvor de som kan betale får hjelp raskt, samtidig som de som ikke kan betale får hjelp senere. For en uke siden gikk fingrene mine rasende over tastaturet, om fastlegen min som sendte oss til Dr.dropin, og legen hos Dr.dropin stusset over at verken jeg eller min datter har helseforsikring. Av prinsipp.
Om fingrene ikke er like rasende nå – for Nordby Lundes innlegg er som forventet fra Høyre – så er de oppgitt. Og for å strukturere frustrasjonen min, er det særlig tre områder jeg opplever at Heidi Nordby Lunde har en kreativ tilnærming til fortellingen om dagens helsevesen.
For det første er hun opptatt av at køene blir kortere av at folk har privat helseforsikring. Og det er klart, veien fram til hjelp – om det er psykologtime, time hos nevrolog for å sjekke den litt kinkige ryggen eller akutt legesjekk med et febrilt barn – blir kortere for de som har helseforsikring og kan betale for det.
Jeg vil bo i et Norge hvor vi får hjelp etter behov, og ikke etter lommebok.
For å gjøre det klart først som sist: Jeg forstår hver eneste eier av privat helseforsikring, så lenge det hjelper deg og dine til rask helsehjelp. Men her har Nordby Lunde en blindsone.
Køen blir på ingen måte kortere for de som trenger det mest. Den blir ikke kortere for de med minst penger eller kronikere som ikke får tegne helseforsikring, fordi de paradoksalt nok er for syke. For dem blir den lenger.
For det andre unnlater Nordby Lunde viktige deler av fortellingen, når hun tegner et bilde av et kreativt og kvalitativt overlegent privat helsevesen, opp mot et offentlig helsevesen som «driver rovdrift på de ansatte og lar de eldre gå for vann og brød».
Når Nordby Lunde bruker Oppsalhjemmet som eksempel på et eldrehjem som var drevet godt privat, lurer jeg på om hun må ha oversett saken som beskriver hvordan de ansattes vilkår økte betraktelig da det offentlige tok over driften. Det er snakk om lønnsøkninger på nærmere 100.000 for noen av de med lavest lønninger i samfunnet vårt.
[ Sandra Lillebø: Jeg fikk et spørsmål fra fastlegen man ikke skulle tro var mulig å få i Norge ]
At ansatte har levelige arbeidsvilkår er ikke bare bra for dem, men også for de som bor der. Det bidrar til at de ansatte blir værende i jobben og har overskudd til å gjøre den godt.
Dette leder meg over til Nordby Lundes siste kreative tilnærming til historien om det norske helsevesenet: Løsningen. Hun mener at de private helseaktørene er nøkkelen til å gjøre de offentlige bedre. Men løsningen må vel først og fremst ligge i å sikre nok arbeidskraft og nok penger til det offentlige helsevesenet?
Hvis det er bedre helsetjenester for den jevne nordmann Nordby Lunde vil ha, som hun selv skriver, så håper jeg hun fokuserer på økt bevilgning til det offentlige helsebudsjett i eget parti, fremfor å slå et slag for de private aktørene. For hvis det er det hun mener, er vi enige; det er i et solid, godt offentlig helsevesen for alle at løsningen ligger.
Når Nordby Lunde kjemper for en privatisering av helsevesenet, er det på kort sikt de mest velstående hun sloss for. For meg, som kunne valgt privat helseforsikring. For de av oss i fast jobb, hel stilling, med solid inntekt og uten kronisk sykdom. For oss som kan ta oss råd til private helseforsikring og rask behandling på private klinikker.
På lang sikt står hun på kravene for de få. For vi taper alle på en stadig privatisering av helsevesenet.
Det tar ressurser fra det offentlige, skaper økende ulikhet og et skjørt fellesskap. Det er ikke et slikt Norge jeg vil bo i. Jeg vil bo i et Norge hvor vi får hjelp etter behov, og ikke etter lommebok.
[ Dagsavisen mener: Med dette kan nesten 50.000 mennesker snike i køene – i statens navn ]