Debatt

En likestillingskamp som fortjener å lykkes

Mange funksjonshindrede får ikke oppfylt grunnleggende rettigheter til selv å bestemme, styre egne liv, ta utdanning og være i arbeid. Det er på høy tid at vi handler, og gjør noe med det som er Norges største menneskerettighetsbrudd.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg har ledet et utvalg som nylig leverte utredningen På høy tid, NOU 2023:13. Utvalget er enstemmig i sine anbefalinger, og enstemmig i det som er problembeskrivelsen: Funksjonshindrede i Norge får ikke – og har over altfor lang tid ikke fått – oppfylt sine rettigheter.

Det legges for dårlig til rette for at funksjonshindrede kan leve gode og trygge liv, og oppleve reell likestilling.

Nils Kristian Bogen er viserektor ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) og leder av Likestillings- og mangfoldsutvalget.

Vi har vært bevisst på ordbruken. Begrepet funksjonshemmede parkerer et stort antall mennesker som et helseproblem.

Isteden ville vi være tydelige på at dette handler om et stort antall mennesker med grunnleggende rettigheter som myndighetene og samfunnet skal sikre.

Ifølge Statistisk sentralbyrå er 15–18 prosent av befolkningen på en eller annen måte funksjonshindret. Ofte stopper fortellingen der, eller fortsetter inn mot det som er kommunenes forpliktelser om å gi forsvarlige helse- og omsorgstjenester.

Når statsminister Støre eller partileder Erna Solberg viser til utenforskapet som noe av det viktigste de skal gjøre noe med, sier de lite eller ingenting om at halvparten av de som står utenfor har en funksjonshindring. Da blir det også vanskelig å komme opp med forslag som virker.

Det hjelper heller ikke stort hva vi som universitet gjør, hvis ikke studentene får assistansen de trenger for å komme seg gjennom hverdagen.

Utestengelsen starter tidlig og varer for mange livet ut. Barnehage og skole er ikke bare viktige læringsarenaer, men er fellesskap som gir venner, inspirerer til fritidsaktivitet og gir retning for livet.

Norge har en selvsagt forpliktelse til å sikre at alle kan være med, men stiller ikke opp med ressurser og virkemidler som gjør at alle kan delta.

Vi er også for opptatte av å vurdere alle på lik måte, og ikke ut fra hva de trenger for å kunne bli kvalifisert for videre utdanning, arbeid eller annen samfunnsdeltakelse. Det er ikke sånn at du må ha fullført alle fag i videregående opplæring for å kunne ta arbeid eller starte høyere utdanning.

Istedenfor at folk må tilpasse seg vurderingsformene i utdanningssystemet, må vi kunne tilpasse vurderingsformene til det folk trenger for å kunne dokumentere at de er kvalifisert for utdanning og arbeid.

Vi kommer ikke utenom penger. Likestilling koster, men det koster også å holde folk utenfor og gjøre dem til klienter i helse- og omsorgsapparatet. Gevinstene av likestilling er også store. Ikke bare for de mange som nå holdes utenfor, men for hele Norge.

Utredningen vår viser at dersom norsk arbeidsliv klarer å øke sysselsettingsgraden blant funksjonshindrede med bare 15 % over en 10-årsperiode, vil det gi en samfunnsøkonomisk gevinst på 26,7 milliarder kroner.

Utvalget som utredet endring av assistanseordningen BPA, NOU 2021:11, viste at det å gi assistanse på folks egne premisser er mindre kostnadskrevende enn å gi helse- og omsorgstjenester. Dette er assistanse som den enkelte selv skal definere og bruke i hverdagen, i utdanning og arbeid.

Situasjonen i dag er at assistansen er lovhjemlet som en helse- og omsorgstjeneste som kommunene rasjonerer ut fra hva de selv mener er forsvarlig og nødvendig. Resultatet er forskjellsbehandling avhengig av hvor du bor i landet, og mange får ikke assistansen de trenger for å leve fullverdige og likestilte liv.

Vårt enstemmige forslag er at det blir utviklet en forbedret, utvidet og helhetlig assistansetjeneste i statlig regi som må kunne anvendes på alle arenaer og i alle livsfaser.

Rettigheter og likestilling handler om juss. Det holder ikke å mene at alle skal være likestilte. De som opplever diskriminering, må selv kunne ta retten i bruk.

FN-konvensjonen for funksjonshindrede (CRPD) gir Norge forpliktelser på alle de områdene utvalget har vurdert. Konvensjonen gir ingen særrettigheter for funksjonshindrede, men skal sikre at funksjonshindrede har rett på det alle andre i samfunnet også har. Med andre ord: Det handler om likestilling.

Så er det grundig dokumentert at de rettighetene funksjonshindrede har etter konvensjonen, brytes. De får ikke assistansen de har rett på, får ikke reise fritt eller delta i utdanning og arbeid på lik linje med andre. Det er med andre ord på høy tid at konvensjonen tas inn i norsk lov, og at det å ha ansvar, også kan innebære å bli stilt til ansvar av de vi diskriminerer.

Selv har jeg et betydelig ansvar som leder ved Universitetet i Sørøst-Norge. Vi vet at det å ta høyere utdanning er særlig viktig for at unge funksjonshindrede skal komme i arbeid. Sammenlignet med andre viser utvalgets utredning at effekten av høyere utdanning på det å skaffe seg jobb, er dobbelt så høy for funksjonshindrede.

USN ønsker å være et åpent og tilgjengelig universitet og lykkes med å skape inkluderende utdanninger og fagmiljøer. Vi har gjort en god del og ser at vi kan gjøre mer. Men andre må også gjøre mer.

Regelverk knyttet til opptak til høyere utdanning bør tilpasses funksjonshindrede spesielt. Det tok USN lang tid å få godkjent særskilt opptak av døve på en vernepleierutdanning som ble gjennomført med tegnspråk. Det hjelper heller ikke stort hva vi som universitet gjør, hvis ikke studentene får assistansen de trenger for å komme seg gjennom hverdagen. Og det hjelper lite om vi har utvekslingsprogram, hvis det ikke er mulig for funksjonshindrede studenter å reise ut.

På mange måter står vi i en brytningstid. Kombinasjonen av aktivister, eksperter og organisasjoner har lykkes med å få regjeringen til å forstå at FN-konvensjonen for funksjonshindrede må tas inn i norsk lov.

Utvalget jeg ledet representerer bare en del av det vi nå ser, hvor funksjonshindrede ikke lenger betraktes som personer som bare skal få helse og omsorg, men like viktig oppnå likestilling og få oppfylt grunnleggende menneskerettigheter.

Mer fra: Debatt