Debatt

Fosterhjem: Fortjener ikke fosterbarna bedre?

Konsekvensene av fosterforeldrenes svake rettsposisjon er at fosterbarn får dårligere oppvekstbetingelser enn barn som vokser opp hos sine biologiske foreldre.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Fosterforeldre har tilnærmet ingen rettigheter. Vi har ikke innsynsrett, heller ikke i dokumenter der vi blir omtalt/beskrevet. Fosterforeldrene har heller ikke egen journal hos barnevernstjenesten for møte- eller samtalereferater, men deler journal med barnet.

De som har innsynsrett i barnets mappe (inkludert etter hvert barnet selv) har tilgang til å lese hva vi har sagt. Dette påvirker hva vi tør uttale oss om.

Fosterforeldre har ikke medvirkningsrett i samarbeidet med barnevernstjenesten. Vi får medvirke der det passer, og slik det passer barnevernstjenesten. Fosterbarn har medvirkningsrett i sin egen sak avhengig av alder, men jeg stiller meg kritisk til hvordan barnets meninger kartlegges, altså hvordan samtalene med barn tilrettelegges, saksbehandlers samtalekompetanse og hvordan barnevernstjenesten kvalitetssikrer barnas utsagn.

Vår erfaring er at barnevernet tilbakemelder at barnet ønsker andre ting enn det barnet formidler over tid hjemme, og at årsaken er blant annet manglende forklaringer fra saksbehandler, og at barnet ikke har forstått hva de snakket om.

Fosterforeldre har ikke rett til å komme med innsigelser, og fosterforeldre har ikke rett til å påklage avgjørelser som gjelder barnet. Barnevernstjenesten fatter en rekke beslutninger for fosterbarn uten klagemuligheter. Om vi melder inn behov, som barnevernstjenesten velger å se bort fra, fattes det ikke et vedtak som noen kan påklage. Barnet blir stående uten den hjelpen vi som omsorgsgiverne mener barnet har behov av.

Fosterbarn kan oppleve hyppige bytter av saksbehandlere, og kontinuiteten i barnets sak svekkes derfor. Når fosterforeldre ikke har rett til innsyn i saken, medvirke eller komme med innsigelser, blir ikke barnets sak godt opplyst og avgjørelser fattes av noen som ikke kjenner barnet. Jeg påstår at de færreste saksbehandlerne kjenner barna, fordi ingen kjenner et annet menneske gjennom noen få møter og gjennom å lese andres notater, referater og tilsynsrapporter.

Omsorgspersoner uten medvirkningsrett, innsynsrett, innsigelsesrett og klagerett, kan ikke følge opp et barn tilfredsstillende.

Men det er disse som fatter viktige beslutninger for barna. Barnevernstjenesten organiserer også tilsynsordningen i fosterhjemmene, og sitter derfor ensidig med all definisjons- og beslutningsmakt.

Vi som kjenner barnet får ta avgjørelser om blant annet mat, klær, aktiviteter og lommepenger. Det er viktige saker det også, men ubetydelige om vi sammenligner disse med oppfølging av psykisk helse, ulike støttende tiltak med mer.

Fosterforeldre har ikke vern mot for eksempel gjengjeldelser. Barn i fosterhjem har heller ikke rett til tiltak som trygger plasseringen der det er samarbeidsvansker mellom barnevernstjenesten og fosterhjemmet. Barnevernstjenesten har stor makt til å flytte fosterbarn ut av fosterhjemmet. Mange opplever denne trusselen både direkte og indirekte i «samarbeidet», og det medfører at fosterforeldre ikke tør stå opp for barnet på samme måte som man gjør for egne biologiske barn.

I tillegg må vi hele tiden passe på hva vi sier, fordi vi ønsker å minimere sjansen for å utsettes for gjengjeldelser og/eller flytting av barnet. Fosterbarn risikerer derfor å ikke få den oppfølgingen de trenger. Fosterhjemmene får heller ikke oppfølging av en tredjepart, og har derfor ikke mulighet til å «tømme hodet», uten at det som sies og måten ting sies på seinere kan brukes mot fosterforeldrene.

Fosterhjemsomsorgen er ikke tilpasset dagens familiemønstre. Dersom fosterforeldre skiller seg, har ikke fosterbarn samme rettigheter som familiens biologiske barn til delt omsorg/samvær. Fosterbarns rett til familieliv i fosterfamilien er heller ikke regulert.

Hva med barn som har bodd mesteparten av/hele livet i fosterhjem? Fosterforeldre har ikke rett til kontakt med fosterbarnet om det skulle bli brudd med fosterhjemmet.

Barn i fosterhjem diskrimineres også i forhold til barn som bor hos sine biologiske foreldre med tanke på blant annet tilgang til å bestille legetimer og få prøvesvar gjennom Helse Norge, opprette bankkonto, få BankID, bytte fastlege – og får heller ikke samme fastlege som fosterforeldre eller fosterforeldrenes egne barn.

Når skal fosterbarns rettssikkerhet styrkes, og diskrimineringen opphøre? Maktubalansen vitner også om total mangel på tillit til oss som fosterforeldre. Fosterforeldre har ikke rettigheter til å følge opp fosterbarnet, og da stiller jeg meg undrende til at ordningen består.

Konsekvensene av fosterforeldrenes svake rettsposisjon er at fosterbarn får dårligere oppvekstbetingelser enn barn som vokser opp hos sine biologiske foreldre. Omsorgspersoner uten medvirkningsrett, innsynsrett, innsigelsesrett og klagerett, kan ikke følge opp et barn tilfredsstillende. En annen konsekvens er at mange fosterforeldre blir utslitte. Ikke av å gi omsorg til fosterbarnet, men av å kjempe for barnet overfor blant annet barnevernstjenesten.

Fosterforeldre arbeidsvilkår er så dårlige at 78 prosent ikke vil, eller er usikre på om de vil gå inn i et nytt fosterhjemsoppdrag. 43 prosent sier klart nei, jf. brukerundersøkelse i regi av Fosterhjemsforeninga.

Fortjener ikke fosterbarna bedre enn dette når de er under offentlig omsorg? Fortjener ikke fosterforeldre bedre arbeidsvilkår?

Mer fra: Debatt