Synnøve Vereide Trampe skrev forleden en kommentar som tar en rekke merkelige standpunkter, og som for meg virker som et lite innovativt forsøk på å skape kontrovers ved å late som om man er kontroversiell ved å slå inn åpne dører ingen en gang tenker på å lukke.
Først og fremst er det notorisk sjeldent at noen blir «plassert» som «transvestitt». Det absolutte, totale, overveldende flertallet av transpersoner i Norge velger selv å bytte kjønn – ofte etter at de er myndige – og oppsøker støtte og hjelp til det.
I den prosessen er det, som enhver transperson vil fortelle deg, ikke slik at hjelpesystemene legger noe press på å «transe» deg.
I stedet bruker systemene lang tid på å advare om alle mulige sideeffekter av forskjellige måter å transisjonere på, samtidig som de gang etter gang gjentar at mange av disse hjelpemidlene har permanente og irreversible konsekvenser.
Ei heller har jeg inntrykket av at noen i transmiljøet har særlig lyst til at noen andre skal være trans. Det å oppleve kjønnsinkongruens er tøft, fordi det jevnt over er få som opplever det, og fordi det har vært utrolig lite informasjon om det tilgjengelig. Forandringen fra før til nå er at denne informasjonen er langt mer tilgjengelig enn den har vært, og resultatet blir at mange transpersoner nå får vite om hjelpetilbudene som eksisterer, og kan finne støtte hos andre med lignende problemstillinger.
Jeg kjenner en del transpersoner, og er ofte innom forskjellige arenaer transpersoner har skapt seg – både fysiske og digitale – og jeg har ikke en eneste gang i hele mitt liv sett noen oppfordre noen andre til å bytte kjønn før de selv har sagt at dette er noe de ønsker. Spørsmålet er alltid «Er du helt sikker?», aldri «Du har ikke vurdert å bytte kjønn, da? Du som er litt guttete?»
Vi er jevnt over interessert i å bli tatt på det samme alvoret som andre, og få et verdig helsetilbud som ikke dreper våre søstre og brødre, eller de imellom.
For, det er ikke enkelt å bytte kjønn. Det er en krevende og langvarig prosess, særskilt for den som gjør det, men også for alle rundt dem. Nytt navn, nye pronomen, nye sosiale koder og ikke minst så er det mye prøving og feiling. Prøving og feiling som er søtt når barn og tenåringer gjør det i tidlig pubertet, men som ofte er svært pinlig og ubehagelig for en voksen person som nå må prøve å finne sin stil og forme sin identitet i lokalsamfunnet.
I tillegg må jeg, som relativt ung person, også få si at jeg er totalt uenig i at kjønnsrollene har blitt strammere fordi kjønnsidentitet nå diskuteres av offentligheten. Jeg har inntrykket av at de fleste både forstår og mener at det er en forskjell mellom kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.
Jeg tror ikke vi har sett så mange feminine gutter og så mange maskuline jenter i Norge, kanskje noensinne! Mange feminine menn er kulturikoner i Norge, og svært få av dem blir oppfordret til å bytte kjønn til kvinne. De som foreslår slike ting ovenfor feminine menn, er ofte den typen folk som mener det som en fornærmelse, og som i utgangspunktet liker verken transpersoner eller homofile.
Og feirer vi ikke kvinner som eier tradisjonelle maskuline trekk? I lokalavisa leste jeg for ikke lenge siden en lang artikkel om en kvinnelig soldat som hadde gjennomført et ordentlig hardkjør, et tradisjonelt maskulint opplegg, og ingen oppfordret henne til å bytte til mann.
Nei, for meg virker det som om samfunnet feirer maskuline kvinner, feminine menn, maskuline menn, feminine kvinner og transpersoner; vi feirer folks identiteter og uttrykkene som følger med. Og jeg mener i alle fall at det er en god ting.
Avslutningsvis: Jeg er uenig i inntrykket om at høyrøstede stemmer dominerer transdebatten i Norge – dette er en import av en amerikansk vrangforestilling hvor debatten er betraktelig mer betent, særskilt som følge av at en rekke ytre høyre-orienterte maktapparater systematisk har jobbet for å skape seg en valgkampsak i kampen mot «de woke».
Dette er en ordentlig skrotdebatt som selv amerikanerne har gått lei av; i Norge har vi tradisjon for å diskutere ting på en anstendig og behersket måte.
Det debatten rundt transpersoner i Norge i all hovedsak handler om er ikke sosial aksept; transpersoner er godt akseptert i Norge og det gagner oss alle, da det lar transpersoner delta i verdiskapingen som lille Norge er totalt avhengig av at flest mulige bidrar i!
Nei, det transpersoner i Norge jevnt over argumenterer for, og med stor beherskelse tatt i betraktning at flere uavhengige rapporter har konkludert med at dagens transpolitikk er så passiv og ineffektiv at den aktivt tar livet av transpersoner, er rett og slett et desentralisert behandlingstilbud. I stor grad på grunn av kapasitetsmangel og underfinansiering.
Man ønsker å desentralisere behandlingstilbudet fra Rikshospitalets monopol i Oslo, som jo er logisk med tanke på at det brede flertall av mennesker og konsekvent transpersoner bor utenfor Oslo. Det andre elementet i dette ønsket er at man da kan skape flere fagmiljøer på tematikken, som man skulle tro «folk i sentrum av debatten» skulle være tilhengere av, da det styrker kunnskapen vår om transpersoners helse og deres behandlingstilbud.
Vi transpersoner er ikke veps, vi er ikke en brikke som kan brukes i et tafatt forsøk på å antenne kulturkrig, og vi er heller ikke en uniform bevegelse som prøver å verve. Vi er jevnt over interessert i å bli tatt på det samme alvoret som andre, og få et verdig helsetilbud som ikke dreper våre søstre og brødre, eller de imellom.
Jeg synes ikke det er særlig radikalt.
[ Harry Potter-forfatter J.K. Rowling mener folk har misforstått synet hennes på transkvinner ]