Vi vet ennå lite om havet, men vi vet hvor viktig havet er for oss mennesker, og hvor sårbart det faktisk er. Likevel virker det som om vi ikke tar dette innover oss.
Når One Ocean Week arrangeres i Bergen i disse dager, er det bare litt over én måned siden FN-delegater, etter nesten to tiår med forhandlinger, ble enige om en historisk havavtale for internasjonalt farvann.
Det er også fire måneder siden en ny global naturavtale ble vedtatt i Montreal der verdens land forpliktet seg til å beskytte minst 30 prosent av verdens hav- og landområder innen 2030.
I årevis har vi snakket om hvor viktig det er å ta vare på havet, men ennå er bare tre prosent av verdens hav godt beskyttet. Innenfor våre egne landegrenser er kun én prosent av havet vernet.
Norge kan synes som et lite land, men vi er en betydelig havnasjon. Vi har den nest lengste kystlinjen i verden, og ansvar for både arktiske og antarktiske havområder. Norge leder også det internasjonale høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi.
I tillegg er vi et rikt, demokratisk land med en regjeringsplattform som befester at klima og natur skal være rammen rundt all vår politikk. Vi har med andre ord alle forutsetninger for å lykkes med å ta godt vare på egne havområder samt å bidra til at også andre land kan gjøre det samme.
Vi har alle muligheter til å bli den ansvarlige havnasjonen vi ofte påberoper oss å være, men det forplikter.
Derfor er det uforståelig at Norge hvert år fortsetter å dele ut nye oljeletelisenser, stadig lenger mot nord og inn i mer og mer sårbare områder. Det finnes heller ingen unnskyldning for hvorfor vi henger langt etter på våre egne forpliktelser når det gjelder å verne natur langs kysten og til havs.
Og hvorfor i alle dager vil Norge åpne for gruvedrift på havbunnen i norske farvann, når alle miljøfaglige råd fra våre ledende havforskere og regjeringens egne fagetater regelrett roper at vi har altfor liten kunnskap om livet i dyphavet til å kunne gjøre det uten at det går utover den unike og sårbare naturen?
Ingenting av dette er en ansvarlig havnasjon verdig.
Vi har en unik mulighet til å bli en skikkelig fyrlykt som viser en trygg rute i et frådende hav. Norge har allerede økosystembaserte forvaltningsplaner for alle norske havområder, og ved å videreutvikle disse til å bli gode arealplaner, kan vi ta mange steg på veien for å løse sameksistenskonfliktene som finnes til havs – både mellom ulike næringer og ikke minst mellom næringene og naturen.
[ Jo Moen Bredeveien: Det er tydeligvis store ord og tomme løfter vi skal leve av etter oljen ]
Norge kan bli verdensledende på å ivareta dyreliv og leveområder i havet, men da må vi etablere langt flere og bedre marine verneområder.
Og ikke minst kan Norge sørge for at vi alltid følger de vitenskapelige rådene og ikke setter i gang med aktivitet som forskerne peker på kan gjøre uopprettelig skade på havets økosystemfunksjoner.
Vi lever i en tid der så mye skade skjer så fort. Men det betyr også at vi lever i en tid der valgene våre kan utgjøre en hel verden av forskjell, så la oss ta riktige valg slik at også generasjonene som kommer etter oss får oppleve sunne og frodige hav.
Vi tror ikke at Støre ikke mener alvor når han snakker om viktigheten av havet, men vår statsminister må sjekke sitt kompass og få til en kursendring. Vi har alle muligheter til å bli den ansvarlige havnasjonen vi ofte påberoper oss å være, men det forplikter.
Så kjære Jonas Gahr Støre, gjør det som står i regjeringsplattformen: La klima og natur virkelig bli rammen rundt all politikk – også den som skjer til havs.
