I den daglige reportasje fra Russlands overfall og krig mot Ukraina, pågår en kontinuerlig opptelling av antall drepte på de forskjellige frontavsnitt. De antatte tallene fra frontene er samlet steget til over 300.000, og mange har villet systematisk glede oss med at for hver ukrainske, drepte soldat ligger fra fem til sju døde på den andre siden av den kjempende fronten. Det blir kun nevnt sporadisk at de unge døde falt fordi tvang eller nød hadde brakt dem foran livets slutt. Og ordet kanonføde er blitt nødvendig for å gi oss en halvhumoristisk formidling.
Vi vet inderlig godt hvem de fleste døde det skrives om er: De er Russlands og Ukrainas neste generasjon. Født til forventning, oppdratt til godhet og som fremtidig ryggrad i sine nasjoner av foreldre som elsket dem over alt på denne jord. Snart skulle de leve sine liv som arbeidende kulturbærere for nasjonenes fellesskap. Nå døde som «kanonenfutter» som det heter på tysk. Jeg må nesten skifte til et annet språk for å klare å skrive videre om dette bunnløse barbari som gis oss som tørre sifre fra tellemaskinene, nesten daglig til en bevisstløs presse. Kanonføde skrives det om også på norsk.
Ingen krigende har latt seg stoppe av henvisninger til hva de har lovet i Barnas Verdenslov. De blir heller ikke konfrontert.
12 unge gutter sover i teltet. Snart skal de ut å kjempe. En granat rammer teltduken på utsiden, og fem drepes øyeblikkelig, de andre blir alvorlig såret, og noen kan skli ut av åpningen i et blodbad. Hva er det vi driver med på denne kloden som vi kaller human – menneskelig? Har vi drattet ned i et bunnløst middelaldermørke?
Angrep og forsvar snakker vi om, og de angrepne har i et antall på snart 9 millioner flyktet til overlevelse med sine barn, mens mennene deres – barnas fedre og bestefedre – er igjen for å dø i forsvar for sitt land. Vi har bare våpen å tilby til mer dreping. Og vi ruster selv opp, så vi raskt kan drepe dem som vil drepe oss.
Forente Nasjoner, FN, består av 193 land, og 192 av dem har vedtatt en beskyttende Barnekonvensjon for snart 34 år siden. Men ingen krigende har latt seg stoppe av henvisninger til hva de har lovet i Barnas Verdenslov. De blir heller ikke konfrontert.
FNs Sikkerhetsråd kan tillate seg å holde halvdags barnemøter og uttale at alle krigers mest lidende er barn, og barnas forsvar må alltid stå øverst på vår liste. Liste ja, men i virkeligheten glemt.
[ Moskva bruker videokameraer for å finne folk til militæret ]
Det nye, lysende tusenår har drapsmaskiner og strategiske atomvåpen på listen for en tryggere framtid. Jo flere og verre, desto tryggere skal vi bli. Men planene om en domstol i Folkeretten som kunne gå inn og stoppe enhver angrepskrig, synes å være uinteressant. Fordi det blir så vanskelig å avgjøre hvem som angrep hvem. Det eneste logiske må da være, i konstruerte tvilstilfeller, å stoppe hele krigen og finne ut av det. På vegne av fedre, mødre, barn, besteforeldre og de unge slaktofrene ved frontene.
Som eneste lyspunkt er Folkeretten og tenkere omkring den i ny bevegelse. Fra før har de funnet fotfeste til å dømme krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Det nye initiativet har fått tilslutninger av flere anstendige stater, men dessverre ikke fra Norge. Det nye er kalt «Kampala-tillegget» fordi forslaget ble formet på et møte i Ugandas hovedstad. Det handler om et nytt initiativ i Folkeretten for å stanse og straffe angrepskrig, også kalt aggresjonskrig, mot suverene stater. Hadde vi holdt oss helt våkne etter Nürenberg-dommen, kunne vi stoppet russernes aggressive angrep på den suverene staten Ukraina. Med makt, og deretter straff. Og spart ungdommene!
Vi må ikke male i stykker såkornet, skrev Goethe i sin tid som en advarsel til sin samtid i krig.
[ Vil straffe statsledere for angrepskrig: – Norge framstår som en sinke ]