Likeverd er et viktig grunnlag for menneskerettigheter og demokrati. Men kan vi si at Norge er likestilt? Kan vi si at alle Norges innbyggere har like muligheter?
«Alle som bor i Norge skal ha like muligheter til å bidra og til å delta i fellesskapet, uavhengig av kjønn, etnisk bakgrunn, seksuell orientering og funksjonsnedsettelse.» Dette står det på regjeringen.no, men jeg tror det er mange som bor i Norge som ikke kjenner seg igjen i dette, blant annet rusavhengige.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/67K336IMMFEJ7ON6J5NGKL43GA.png)
Det første mange tenker på når de hører ordet «rusavhengig», er mennesker som har tatt dårlige valg basert på moralsk svakhet, og som har skyld i egen sykdom.
Men problemstillingen er langt mer kompleks. Rusbruk kan ha funksjoner som alt fra å regulere følelser til å redusere smerte. Rusbruk er ofte et symptom på andre lidelser. Noe som kan gjøre mange sårbare for å utvikle en avhengighet.
En nøkkel for å kunne bidra og delta i fellesskapet er et godt fungerende hjelpeapparat som støtter individer i tilfriskning. For å bli frisk fra en avhengighet krever stor innsats, både fra individet og fra hjelpeapparatet. Og med god hjelp kan de aller fleste bli friske. Enten det betyr rusfrihet, mindre bruk eller assistert bruk.
Og man skulle tro at det å bli frisk i et av verdens rikeste land, ikke skulle være så vanskelig. Dessverre oppleves det som at vi bygger opp et samfunn som legger til rette for økte forskjeller. Og dette rammer oss alle. For er det noe sosial ulikhet har en klar sammenheng med, så er det psykisk uhelse og økt bruk av rusmidler.
Alle befolkningsgrupper bør ha like muligheter til å benytte seg av gode tilbud. Dessverre faller denne muligheten bort dersom du bor i «feil» bydel.
Oslo er byen med de største sosiale forskjellene i Norge. Vi har bydeler med høy utdanning og inntekt, og bydeler med store sosiale utfordringer.
Byrådets strategiske plan for rusfeltet i Oslo inkluderer desentralisering av tjenester, noe som vil si å flytte tjenester fra sentrale områder til bydel. Velferdsetatens tjenester skal støtte opp under bydelenes behov, men realiteten er at tjenester som per i dag har den funksjonen, nedlegges. I kombinasjon med allerede pressede bydeler, vil denne utviklingen kunne bidra til å øke både klasseforskjeller i samfunnet og pasientgruppen i seg selv.
Alle befolkningsgrupper bør ha like muligheter til å benytte seg av gode tilbud. Dessverre faller denne muligheten bort dersom du bor i «feil» bydel. Nå er det avgjørende hvor du bor for hvilke tilbud du kan benytte deg av, og om du i det hele tatt har noen.
En begrunnelse for å flytte tjenester til bydel, er å sikre brukerne best mulig tilgang til tjenestene ved å være der brukeren er, altså i bydel brukeren tilhører. Å tilgjengeliggjøre helsetjenester og faglig kompetanse er med på å motvirke sosial ulikhet. Å sette begrensninger ved bydelsgrensen er det motsatte av å tilgjengeliggjøre. Vi trenger et mangfold av tjenester, som bydelene ikke har økonomi eller ressurser til å tilby.
For å nå politiske mål om bedre tjenester innen psykisk helse og rus, og for å sikre likeverdige tjenester, er det derfor viktig å bevare gode lavterskeltilbud i kommunen. Tjenester som Oslos befolkning kan benytte seg av uavhengig av bydelstilhørighet, og uavhengig av sykdomsforløp.
[ Dagsavisen mener: LAR må være gratis ]
Et eksempel på et slikt tilbud er Oslo kommunale ruspoliklinikk (OKR). Det vil si; OKR har vært et slikt tilbud, men nå skal tjenesten endres drastisk. Endringen medfører at 70 pasienter mister tilbudet sitt, og det vil ikke lenger være mulig for Oslos befolkning å oppsøke poliklinikken for hjelp.
OKR er per i dag Oslos eneste kommunale lavterskel polikliniske rusbehandlingstilbud, som både fagpersoner, brukere og bydeler anser som en viktig og avlastende tjeneste.
Åtte organisasjoner har levert en klage til Oslo kommune angående endring i driften ved OKR.
[ Synnøve Vereide Trampe: Rusreform i limbo ]
Viktigst er dette et tilbud som gir rom og tid til endringsprosesser. De som ønsker arbeid får i tillegg til samtaler med behandler, tilbud om oppfølging fra jobbspesialist. Et perfekt tilbud dersom Velferdsetatens kjerneleveranse representere et fullverdig behandlingstilbud som inkluderer både behandling og arbeid.
Det oppleves som at de ansvarlige myndigheter ikke ser verdien av lavterskeltilbud som er kommunalt, mangfoldig og tidsuavgrenset, og jeg er redd at det vil lede til en økning i pasientgruppen i årene fremover.
Jeg er ikke imot endring og jeg har forståelse for at økonomi alltid vil påvirke og sette grenser for tjenester. Men det fremstår som at avgjørelser nå tas over hele helsesektoren kun på bakgrunn av økonomi, uten å lytte til verken fagpersoner eller brukere. Jeg kunne ønske at det i en fagetat var rom for åpen faglig diskusjon.
For det er en grunn til at systemet består av mennesker fra ulike faglige områder. Ulike roller sitter på ulik kunnskap som alene fungerer dårlig, men som sammen skaper god behandling.
Når ledere som ikke er klinikere, eller ikke har den samme faglige tyngden som fagpersoner, tar beslutninger på bakgrunn av kortsiktige økonomiske gevinster, splittes kunnskapsgruppen og behandling går fra å være god, til uforsvarlig.
Uenighet og faglige diskusjoner fremmer utvikling og vekst av fagområder, og er et sunnhetstegn i en demokratisk stat.