Europeisk kolonialisme var ikke alene

Særlig de siste årene har det vært stort fokus på, og omtale av, den europeiske kolonialismen. Ikke minst er den blitt brukt av grupper og mennesker som ønsker å rive ned statuer, gjemme vekk malerier og forby salg av bøker.

Store deler av den såkalte woke-bevegelsen nyttiggjør seg historien som et slags våpen i sitt arbeid for å «avkolonisere» blant annet pensum og kunsten generelt.

Som et utgangspunkt er det naturligvis viktig at man formidler historien om imperialisme og kolonialisme, men måten det blir gjort på i dag – altså der europeere fremstilles som de eneste kolonialister – gir et uriktig og falskt bilde av historien.

Jeg er ingen tilhenger av at man skal plukke ut enkelte deler av historien som passer til sine saker, men unnlate å ta med de hendelser og forhold i historien som ikke helt passer inn.

Professor Terje Tvedt skriver i sin bok «Verdenshistorie – med fortiden som speil» fra 2020 at det er et utvetydig faktum at da den europeiske imperialismen og kolonialismen utviklet seg, gjorde den det i samarbeid og konflikt med særlig to andre store og samtidige imperier.

Det britiske imperiet bare en døgnflue i forhold til det osmanske. Britene kontrollerte Egypt i 70 år, osmanerne hadde makten der i nesten 400 år.

Disse var det osmansk-islamske imperiet med sitt hovedsete i Konstantinopel, og det islamsk-mongolske imperiet med hovedsete i Dehli, India. Eksempelvis var det britiske imperiet bare en døgnflue i forhold til det osmanske. Britene kontrollerte Egypt i 70 år, mens osmanene hadde makten der i nesten 400 år.

Dersom man skal bruke historien på en fornuftig og ikke minst forsvarlig måte, må den sees på i et langsiktig, globalt og helhetlig perspektiv. Realiteten er at verdenshistorien i overveldende grad er en historie om imperiebygging.

For bedre å kunne forstå den europeiske kolonialismen, bør vår tolkning av historien derfor skje innenfor en slik sammenheng. Ikke misbrukes for å oppnå et formål – og som viser en særdeles beskjeden del av historiens løp.

Å omskrive historien, eller å gjøre selektiv bruk av den for å danne et ensidig bilde, er lite formålstjenlig i det store bildet. Terje Tvedt skriver blant annet i sin bok at «denne omskrevne versjonen av verdenshistorien innebærer at Perserriket og Kyros den store forsvinner ut av historien, for ikke å snakke om Romerriket. Den arabisk-islamske kolonialiseringen av Midtøsten, Nord-Afrika, deler av Asia og Den iberiske halvøya i Europa fra ca. 630 e.kr. til ca. 730 e.kr finnes heller ikke.»

Poenget er som følger: Man kan simpelthen ikke, med riktig historiekunnskap, anføre at den europeiske kolonialismen var den eneste av sitt slag. Vi må erkjenne at den europeiske kolonialismen er én av flere i vår historie.

Det skal selvfølgelig ikke ta vekk det viktige søkelyset på de forferdelige forhold og hendelser som utspilte seg på den tiden, men vi kan ikke ta til orde for å kansellere mennesker og kunst fordi det er «kolonialistisk».

Skal vi være konsekvente, må i så fall utallige menneskers levde liv og kunstverk fjernes fra jordas overflate.

[ Jo Moen Bredeveien: «Woke» og «anti-woke» er i ferd med å ta kvelertak på all debatt om følsomme og vanskelige tema ]

[ Nasjonalmuseet: «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» – en historikk ]