Alle barn har rett på en trygg og omsorgsfull oppvekst. Og alle foresatte kan ha nytte av å drøfte, lære, dele kunnskap og snakke ut om hvordan man oppdrar barna. Barnevernet kan sitte med verdifull spisskompetanse som kan deles til foresatte, men det forutsetter at foresatte har tillit til barnevernet.
Det er derfor bekymringsfullt at kun 4 av 10 innvandrerforeldre har meget stor eller ganske stor tillit til barnevernet (Ipsos-undersøkelse gjennomført i 2017). Det er også bekymringsfullt at 3 av 10 innvandrerforeldre ikke ville tatt kontakt med barnevernet i frykt for å miste barnet.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/LGI6JDIUERDDDNYDEZNIP4MQMA.jpg)
Som ungdom fikk jeg høre av bekjente at jeg aldri skulle være i kontakt med barnevernet, for da kommer de og tar meg. Selv hadde jeg en trygg og god oppvekst, og jeg hadde derfor ikke behov for å være i kontakt med barnevernet. Men hva foresatte som kan ha behov for veiledning og råd av barnevernet? Da er det avgjørende at man har tillit til systemet og tjenestene.
En bekjent av meg tok med barna og flyttet tilbake til Jordan. Hvorfor? Jo, hun fryktet at barnevernet ville ta barna hennes. Hun sa at barnevernet har «djevelske egenskaper. De kan ta barna mine når som helst».
Personlig mener jeg at det er forståelig at foresatte kvier seg for kontakt med barnevernet. Barnevernet har tross alt blitt dømt av menneskerettighetsdomstolen. Men barnevernet er så mye mer enn noen dårlige dommer. Barnevernet er nøkkelen inn til en god omsorg for barn som opplever vold, negativ sosial kontroll og omsorgssvikt.
Barnevernet kan ha godt av å samarbeide med innvandrerorganisasjoner, religiøse aktører og nettverk for innvandrere.
Barnevernets mest populære hjelpetiltak, er råd og veiledning. De gir først og fremst hjelp i hjemmet, for barnevernstjenesten bruker ikke mer inngripende tiltak enn det som er nødvendig. Derfor mener jeg barna er tjent med at innvandrerforeldre tar imot tjenester fra barnevernet, fremfor å være redde for hva barnevernet kan gjøre.
En rapport fra 2018 kan dokumentere at 6 av 10 innvandrerforeldre mener at barnevernet kan øke tilliten ved å ansette personer med innvandrerbakgrunn. På den måten kan foresatte føle seg sett og forstått. Det kan også føre til at innvandrere får noen i nettverket sitt som selv jobber i barnevernet, og som på den måten kan formidle alle de gode barnevernstjenestene.
Et annet tiltak, kan være å styrke foreldreveiledningen som alle innvandrere må ta som del av introduksjonsprogrammet når man kommer til Norge. Introduksjonsprogrammet kan synliggjøre alle barnevernstjenestene, og dele kunnskap om hvordan barnevernet jobber. For barnevernet er ikke til for å «stjele» barna til foresatte. Barnevernet er til for å veilede foresatte i hvordan man ivaretar barnas behov.
Til slutt mener jeg at barnevernet kan ha godt av å samarbeide med innvandrerorganisasjoner, religiøse aktører og nettverk for innvandrere. Det kan føre til at innvandrere får økt kunnskap om barnevernets tjenester.
Én ting er sikkert; om barnevernet klarer å øke tilliten hos innvandrere, så kan det bety at innvandrerne tør å ta imot tjenestene til barnevernet. Og dét er til barnas beste.