Debatt

Helsetjenester: Strikken ryker uten økte ressurser

Vi må erkjenne at behovene er større enn hva Helsepersonellkommisjonen anslår.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Pårørende må ta mer ansvar fordi det blir færre ansatte per pasient, ifølge Helsepersonellkommisjonen. Da ryker strikken, for det er ikke mulig å strekke verken pårørende eller helsepersonell lengre enn det som gjøres i dag.

Det er en krevende øvelse å selge strikk i metervis. Det er veldig fristende å tøye strikken litt for å få det til å se ut som om det man selger er bedre enn virkeligheten. Det gjelder for den som kjøper strikk å ikke la seg lure til å tro at man har fått de meterne man har behov for, mens man i realiteten er avspist med det halve.

Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Helsepersonellkommisjonen la nylig fram sin rapport om hva som skal til for å sikre bærekraftige helsetjenester i årene framover. Vi mener at disse forslagene ikke er nok for å dekke behovene.

Effekten av de foreslåtte tiltakene blir i sum tøyd for langt. Samfunnet vårt vil i realiteten bli avspist med for lite ressurser til å håndtere behovene. Det rapporten skriver om uformell omsorg og behovet for kompetanse har klare svakheter, og er ikke virkelighetsnært nok.

Lill Sverresatter Larsen, forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund.

Vi deler langt på vei rapportens beskrivelse av hvilke utfordringer vi har foran oss, og hvilke dilemmaer det reiser. Andelen eldre i befolkningen øker kraftig de neste tjue årene. Den hyggelige forklaringen er at vi lever lenger. Det betyr samtidig at langt flere vil ha behov for helsehjelp. Blant annet vil antallet personer med demens dobles.

Vi vil peke på enda en viktig trend. Flere barn med store hjelpebehov vokser opp, og flere voksne med alvorlig sykdom og skader overlever. I sum betyr dette en kraftig vekst i komplekse oppgaver som helsetjenesten skal løse, og forskning viser at allerede nå synker antall timer kommunal helsehjelp til de over 80 år.

Uansett hvor mye velferdsteknologi vi innfører, vil vi stå igjen med et stort behov for menneskelig kontakt.

I forslaget ligger det en forutsetning om at pårørende skal ivareta et større ansvar. Økt uformell omsorg skal redusere behovet for dyrebart helsepersonell. Allerede i dag yter pårørende en innsats som tilsvarer 136.000 årsverk. Til sammenligning står omsorgstjenesten for 149.000 årsverk.

Pårørende blir pekt på som en viktig løsning i fremtidens eldreomsorg. Det vil ikke fungere om pårørende skal måtte gjøre det de gjør i dag, hvor de er en ufrivillig koordinator i et oppstykket system. Mange er allerede i dag utslitte, og blir selv syke. Her er det ingen restkapasitet å hente. Pårørendestrikken er allerede tøyd til bristepunktet.

Skal pårørende klare å stå i situasjonen og være en ressurs, trenger de støtte og avlastning, ikke enda mer ansvar for å skaffe tjenester eller få tilbudet til å henge sammen. Først da kan de være den støtten for sin nære som er det den syke trenger fra dem.

Vi mener rapporten foreslår viktige grep som økt forebyggende innsats, mer bruk av teknologi og utdanning av flere helsefagarbeidere. Sistnevnte er uvurderlige og kan opplagt ivareta mange av de oppgavene som nå vil komme.

En av nøkkelstrategiene som rapporten peker på er en ny ansvars- og oppgavedeling i helsetjenesten. Her ligger det et potensial for bedre ressursutnyttelse. Pasientenes behov må styre hvem som gir helsehjelpen, når og hvor den gis og på hvilken måte.

Kommisjonen overser imidlertid etter vår oppfatning omfanget av de komplekse oppgavene som skal løses i kommunehelsetjenesten. Når så mye ansvar og oppgaver overføres fra sykehus til kommuner trengs det mer kompetanse. Vi kommer derfor ikke utenom behovet for flere sykepleiere og ikke minst spesialsykepleiere om vi skal opprettholde kvaliteten og tryggheten.

Pasienter på sykehjem i dag ville tidligere vært innlagt på en medisinsk post på sykehus. Hjemmesykepleien har ansvar for dialysebehandling, pustemaskiner og krevende smertebehandling. Pasienter med mange samtidige kroniske sykdommer som krever tett oppfølging og observasjon. Sykepleiere i disse tjenestene forteller at bare de siste tre årene har pasientbehovene økt markant, og det har også arbeidspresset. Sykepleierstrikken er tøyd til sitt ytterste.

Ulike samfunnssektorer har ulikt potensial for å automatisere oppgaver. Helsesektoren har sine klare begrensninger her. Uansett hvor mye velferdsteknologi vi innfører, vil vi stå igjen med et stort behov for menneskelig kontakt. Samfunnet trenger dyktige fagfolk i næringsliv, undervisning, forsvar og en rekke andre nøkkelfunksjoner. Vi kan imidlertid ikke uten videre godta at det må settes en grense for hvor mange som skal inngå i helse- og omsorgssektoren der vi er i dag.

Vi må erkjenne at behovene er større enn hva Helsepersonellkommisjonen anslår. Problemet er godt beskrevet av regjeringen i bakgrunnen for deres opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten. De peker på at den uformelle omsorgen vil avta i årene framover.

Alderssammensetning, familieforhold og hvor man bor tilsier at familiene vil ha mindre kapasitet til å ta seg av omsorgen for sine kjære. Regjeringen har også tatt innover seg at omsorgsoppgavene i framtida forutsetter mer avansert behandling og vil stille større krav til kompetanse i omsorgstjenestene.

Nå gjenstår det å se om dette følges opp med reell prioritering av helsetjenestene.

Til syvende og sist er det et spørsmål om hvilket samfunn vil vi ha. Ryker helsetjenestestrikken, ryker samtidig tilliten til velferdsstaten og fellesskapet.

Mer fra: Debatt